Ben Burns kommer uventet hjem til familien sin på julaften. Han har vært rusavhengig, og mor Holly og resten av familien er redd for at han skal få et tilbakefall. I løpet av det påfølgende turbulente døgnet, åpenbares det nye hemmeligheter og mors uendelige kjærlighet til sin sønn settes på prøve.

Regissør Peter Hedges, som skrev manus til filmer som Gutter er gutter (2002) og What’s Eating Gilbert Grape? (1993), skildrer her hvordan en rusavhengig påvirker sine omgivelser og familie. På selveste julaften, etter et par måneders vellykket avrusning, vender han altså hjem igjen, men hvor familien er skeptisk til hvorvidt han virkelig vil klare seg fremover.

Vi har nettopp fått filmen Beautiful Boy med den samme tematikken. Der Steve Carells farskarakter ønsker og prøver gjøre alt for sin sønn, der er også Julia Roberts karakter Holly på samme vis en oppofrende og beskyttende mor.

Roberts viser sitt sedvanlige spenn i følelsesregisteret i rollen som Holly, og veksler engasjerende mellom håp og glede, skepsis og sinne. Hennes Holly er dog kanskje noe naiv og blåøyd som godtroende, og desperat som mor selvsagt, men også her er nok virkeligheten vel så brutal i måten man lar ønsker om noe positivt overgå fornuft og realistisk tankegang i gitte sammenhenger.

Lucas Hedges spiller rørende og bra den 19 år gamle Ben. Han føles riktignok litt for lite røff i kantene, og kunne i det minste fått vist frem et lite arr her eller der, bare sånn for syns skyld.

Karakteren Ben Burns viser nemlig få ytre tegn til hva han har gjennomgått, noe som nesten skaper en distanse imellom oss og ham når vi etter hvert får vite hva han har gjort. På den annen side... man kan jo heller selvsagt ikke alltid se hva folk har gjort i livet, men Ben blir hakket for ’vanlig gutt i gata’ til at man blir helt satt ut av karakteren.

Slike faktorer er med på å gjøre Ben is back til en nokså klassisk type film hvor Hollywood forsøker å lage noe tungt og røft, men hvor det fremdeles blir til noe ganske uskyldig og pent, tross en gripende historie.

Man sitter også igjen med en klassisk følelse av at filmen ikke ender opp med stort annet enn å (på)vise ting, eksemplifiserende den enorme narkotikaepidemien i USA og hvordan den rammer bredt, samt på veien gi litt medlidende styrke til relaterbare forhold og berørte.

Samtidig har den likevel også flere fine observasjoner og skildringer, både innen manus og hendelser, om hvordan en familie berøres, hvorfor man lar følelser styre over fornuft, og så videre. Det er sterkt og emosjonelt opprivende, som hvordan en mor tar sine slag på vegne av sin sønn, eller hvordan Ben selv forsøker å skåne sin familie. Hvis man ikke har stort mer å si enn å påvise folks lidelser, uten å bake inn flere kritiske tråder, ja så ender filmen litt opp slik som her, med sterkt skuespill og en klassisk rørende historie som blir et solid men noe enkelt og skjematisk drama.