I 70-tallets Harlem følger vi den 19-år gamle Tish og hennes livslange venn og nå kjæreste Fonny på 22 år. De har vært venner siden barndommen, er nå forlovet og drømmer om en fremtid sammen. Men så går drømmene i knus da Fonny blir arrestert for en voldtekt han ikke har begått. Tish blir nødt til å få med familien på og desperat forsøke å bevise hans uskyld mens hun er gravid med deres første barn.

Regissør Barry Jenkins trollbant oss nylig med sin ulidelig vakre og sterke Moonlight som, kjent nok, slo Oscar-knockout på Hollywood-pastisjen La La Land tilbake i 2017.

Denne gang forsetter Jenkins sin skildring av fargedes historie med en film som tydelig er ment som et bilde på de afroamerikanskes lidelser og behandling som statsborgere. Jenkins legger lite imellom linjene her, og manus og enkeltscener er nærmest overtydelige i sin kritikk og tematiske tilnærming.

Dette er helt greit. Spesielt blir det greit fordi han også skildrer det hele så respektfullt, vakkert, dypt og tankevekkende at det blir umulig ikke å bli sterkt berørt.

Slik også historien om hovedkarakteren i Moonlight gradvis ble lagt frem for oss, skildres Tish og hennes kamp igjennom tilbakeblikk til gode minner og drømmer om fremtiden, for så å vende tilbake til realtiden og situasjonen her. Igjennom poetiske sekvenser, med en drømmende stemme fra Trish, manes bilder av menneskelige drømmer, ønsker og kanskje uoppnåelige fremtidsutsikter frem.

I hovedrollen står bedårende Kiki Layne i sin første spillefilmrolle, mens Stephan James (Selma) bekler rollen som Fonny. Historien er basert på boken med samme navn av James Baldwin og Jenkins har selv også skrevet manus og omgjort dette filmatiske til en fyldig, rik, menneskelig og dypt gripende historie.

Dette paret står som symbolsk bærende tyngden av hva fargede har måttet gå igjennom opp igjennom historien. Med få, men effektfulle, innklipp av sort-hvitt bilder hvor fargede blir arrestert og voldelig behandlet, bakes dette inn med den nydelige tidskoloritten lagt til 70-tallets Harlem i New York.

Barry Jenkins må slik sies å ha gjort det igjen, som en av vår tids viktigste og dyktigste filmregissører til å tale afroamerikaneres sak. Selv om han også fordyper seg i og gjentar visse overtydeligheter innen dramaturgi og nært opptil klisjéfremstiller eksempelvis hvite politimenn, blir dette aldri overskyggende eller utelukkende det vi står igjen med til slutt. Her er nemlig også innslag av gode hvite karakterer, og slik blir det hele heldigvis mer balansert.

Men vi tviler aldri. If Beale Street Could Talk er knallhard kritikk og skildring av noe som blir til en ekkel, provoserende og emosjonelt gripende stygg film, men hvor man også bare må ta til seg realiteter, historie og fakta. I likhet med Spike Lees spreke, særegne men helt filmatisk annerledes BlackKklansman (2018), blir Jenkins liknende beretning Lees dramaturgiske vakre motsats. Førstnevnte er Oscar-nominert til hele 8 priser, mens Jenkins for beste adapterte manus, kvinnelige birolle (Regina King) og den smertelig nydelige musikken som summerer opp følelsene mellom Tish og Fonny uten ord.

Dette er bare Jenkins tredje film, og hvilken stemme innen amerikansk film! Historien insisterer tøft, standhaftig og kraftig på så mange vis, igjennom overtydelig men slående manus, scener som sier mer enn tusen ord, og med den tidløse kjærlighetshistorien i grunn, mesterlig regissert og porsjonert ut. Beale Street er en sentral gate i det afroamerikansk dominerende Harlem, og hvis denne gaten hadde kunnet snakke, ja så hadde den nettopp berettet om svært mye stygt. En av årets absolutt viktigste og gripende dramaer dette her.