Langt uti skogen samles på midten av 90-tallet 20 dansere til en treningscamp i et nedlagt skolelokale. Etter noen dager skal de feire gode treningsøkter med en bolle sangria. Snart tar stemningen en uventet vending ettersom det sakte går opp for dem at de er blitt dopa. Mens noen er i paradis, blir natten til et levende helvete for andre!

Den argentinske regissøren Gaspar Noés nyeste sære film er visstnok basert på virkelige hendelser (og gudene vet hvor mange millioner av reelle enkelttilfeller), en film som både vil rive og slite i deg, tidvis provosere deg grønn, samt få deg til å miste (enda) litt mer troen på menneskeheten! Intet mindre.

Det vil si... man trenger for så vidt ikke dope ned folk for å frembringe det verste i oss menneskedyr, men det er nå engang det som altså skjer her. De danseglade unge menneskene er for så vidt like forskjellige som dagen er lang, og deres personligheter skildres godt igjennom noen korte forintervjuer og med tilegnede enkeltsener i filmens første del. Før det altså begynner å trippe for dem alle.

Noé, som virkelig ble kjent med sin forstyrrende Irreversible (2002), bruker også bolkvis motsatt narrativstil her også, hvor rulleteksten kommer i starten, samt andre små grep som egentlig ikke former filmen nevneverdig, mer bruker dette til å illustrere livets gang, eller noe liknende høytsvevende.

Festen åpner heftig, med en fantastisk koreografert dansesekvens med suggerende musikk som setter tonen. Etter hvert som folk forsyner seg grovt av den famøse LSD-dynkede sangriaen, og noiaen virkelig begynner å sette inn, forvandles denne bunkersen av et klaustrofobisk innestengt lokale til et lite helvete av syretripper, angstfylte og panikkartede sjeler.

Climax er narrativt og strukturelt imponerende med kameraføring og koreograferte enkeltscener som fotfølger og henger på karakterene, vekslende mellom dem, som en observerende flue som flyr imellom disse menneskene. Skal man ta filmen på ordet er den, blant mye rart, i hvert fall i starten en (ekstrem)hyllest til fransk dansekultur. Hva filmen så etter hvert forsøker å skildre, annet enn usjarmerende og provoserende ting, er mer vanskelig å si gitt.

Det er først og fremst i dialogene og personifiseringen av menneskene her at filmen oppleves som reelt interessant, blant annet i måten folkene ordlegger seg på, hva slags holdninger og tilnærminger de har til livet.

Her provoserer den også veldig mye, for det er ikke til å stikke under en stol at dette er en haug med sære, egosentriske og usjarmerende mennesker, noe som videre imidlertid ikke trenger å være ensbetydende med verken interessant, fascinerende eller bra når det hele går bort i fra dialog til å gå over på psykedelisk noiatripping og dansing.

Store deler av filmen er nemlig også provoserende kjedelig og gnålete (altså, finnes det noe mer slitsomt enn å se steinfulle og rusa folk gnåle på hverandre?!), og man skal kanskje være forsiktig med å kalle en særegen film for spesifikk pretensiøs (selv når filmen også er fransk, hehe!), men Climax ender opp med å bli som en rar og interessant form av en filmatisk materie som føles rimelig hul, småtrist og tom innen festen er over.

Det finnes liksom grenser for hvor medgjørlig man orker å være med folk som bare tripper. Store doser ufrivillig komikk er det heldigvis også her, enten man overværer provoserende karakterer som får seg en velfortjent en på trynet, eller en steinrusa mor som leter febrilsk etter en mistet nøkkel på dansegulvet (fordi hun har låst inne sønnen sin i et rom for å skjerme ham fra folk!).

Climax føles som en idé som er kraftig og dyktig iscenesatt, blitt effektiv og intens som den ble, men uten at man sitter igjen med så mye mer enn en interessant og heftig filmmatisk opplevelse. Det er jo eksempelvis overhodet ingen å føle sympati eller empati med her, men man svinger likevel mye mellom følelser, i humor, provokasjon, oppgitthet, med mer. Filmen har dog altså filmteknisk og visuell fantastisk koreografi, ikke bare i dansescenene, men i kameraføringer og i enkeltscener, samt knall skuespill som virkelig må ha vært en opplevelse for de involverte. Igjen sitter man litt rystet og småkvalm tilbake, men noe personlig klimaks ble imidlertid ikke denne festen helt for undertegnede.