Som gutt blir Roald Amundsen fascinert av polfarere og eventyrlystne. I en tid hvor verden enda ikke er helt utforsket, bestemmer han seg for å plante det norske flagget på verdenskartet. Veien dit blir derimot tung, humpete og han betaler selv en høy privat pris.

Forholdet mellom ham og storebror Leon Amundsen, hans på mange måter rake motsetning, er en sentral linje i regissør Sandbergs beretning om den norske polfarerlegenden. Sandberg, som står bak storfilmer som Max Manus, Kon-Tiki og Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge, fortsetter dermed også norsk films storsatsning på nasjonale helteeposer.

Historien om Amundsen har blitt en stødig, fascinerende og variert opplevelse det tidvis svinger både Hollywood og øvrig solid håndverk av. Regissør Sandberg er særlig flink til å dykke litt ned i sine karakterer, sette dem opp i mot hverandre, og slik menneskeliggjøre dem. Samtidig bruker han varierte og fengende grep i fortellingen, unngår stillestående og for repeterende perioder, noe som resulterer i en variert og innholdsrik skildring av Amundsens tid, og liv.

I hovedrollen står Pål Sverre Hagen i sentrum, tidligere sett som nasjonalhelt Thor Heyerdahl, nå også jammen meg som Amundsen. Han kan nærmest oppleves som en skuespillerpotet, den Hagen, der han i rollen som Roald nærmest brummer seg lavmælt og med mørk røst igjennom sine replikker. Men han likner originalen, og gir en opplevelse av en mann som på mange måter hadde noe unorsk over seg.

Der Anne Sewitskys portrett av Sonja Henie (Sonja, 2018) fremviste en privat lite flatterende norsk stjernediva, der blir også Amundsen noe i samme duren. Hans egosentriske og utrettelige stå på-vilje var utvilsomt noe som var medvirkende til hans ”suksess” og førte ham til bragder som også altså medførte et iskaldt forhold til broren, blant annet grunnet en dårlig økonomisk sans som satte dem begge i stor gjeld.

Historien om Amundsen pensler også innom polfarerens svakheter for gifte kvinner, hans røffe omgang med allierte og motstandere, samt makter å skildre hans enorme jernvilje i polkappløpet. Et lite problem man står igjen med til slutt, er likevel at figuren Roald forblir en noe stiv karakter man ikke føler man kommer helt tett innpå, selv om hans annerledeshet skildres godt. 

Hans største motstander i britiske Robert Falcon Scott var en sterk medrivende faktor til Amundsens pågangsmot og som pushet ham til å oppnå ikke bare tittelen ’første menneske på sydpolen’, men også mange andre meritter. Før dette ble han igjen inspirert av landsmann Fridtjof Nansen (Trond Espen Seim) og hans kryssing av Grønland.

Espen Sandbergs biografi om nasjonalhelten Amundsen kan beskyldes for å ta seg selv litt høytidelig dog. Her er det lite humor å spore, og det er litt synd, for bruk av en litt avvæpnende humor er noe som ofte har vist seg å funke godt i møtet med særlig narsissistiske og høytsvevende egoer som her skildres.

Det lille ekstra glimtet i øyet glimrer slik med sitt fravær, selv om dette ikke nødvendigvis er noe påviselig svakhet med filmen heller. Sandberg og co har selvsagt også tatt seg noen historiemessige friheter som underholdningsmessig grep og krydder, uten å røpe konkret hva dette er.

Samtidig er Amundsen en oppvisning i solid og streit håndverk, som riktig nok unngår de største filmatiske sprellene, overraskelsene og særegenhetene. Filmen ser også veldig bra ut, med store, vakre og eventyrtriggende tablåer og enkeltscener som tidvis vekker noe så rart som tv-spill aktige følelser og stemninger hos undertegnede. Med sine dørye to timers spilletid, kunne man dog ønsket seg litt mer fart, spenning og inderlig eventyrmagi, for det er kun i et fåtalls korte scener at Sandberg drar en "pirates"-aktig actionschwung over filmen sin.

Igjen står man med følelsen av å overvære en tid innen historien hvor eventyr- og oppdagelseslysten blomstrer, og hvor en standhaftig men kald og høyt ragende nordmann satte sine spor i historiebøkene. Samtidig kommer vi aldri veldig nære mannen Roald, mest fordi han sees og kommenteres utenfra, fra andre folk. En balansert variasjon og smittende fortellerglede fenger og fascinerende likevel godt historien om Amundsen, mens den også føles berikende lærerik om en norsk helt det tross alt er interessant å se en hel slik film om.