---

Terningkast:


Ingress:

En familie reiser til strandhuset sitt for å tilbringe sommeren på stedet. For moren Adelaide vekkes samtidig vonde minner fra barndommen da hun opplevde skremmende ting der. Det skal etter hvert også vise seg at noen har ventet i alle disse årene på at hun skulle vende tilbake. Noen som har helt likt utseende som henne og familien...!

Anmeldelse:

Regissør Jordan Peele har igjen skrevet, produsert og regissert sin film. Hans første satiriske skrekkfilm i Get Out (2017) vant blant annet Oscar for beste originale manus, og hva historien i Us angår, er det ikke akkurat noe mindre å spore av originalitet, smarthet og kompleksitet, nei kanskje snarere tvert imot.

Historien om familien Wilson føles nemlig minst like mangesidig, særegen og minneverdig som den om Chris sin skrekkopplevelse hos sin hvite svigerfamilie. Med Us oppviser igjen Peele dermed hva som kan komme ut av Hollywood, om man enten gjør alt selv, eventuelt får tiltro til sitt særegne prosjekt fra produsentens side. Derfor får heldigvis også slike filmer tidvis komme til og være med på å viderebringe genren fremover.

I tillegg til særlig Ari Asters flersidige og intelligente Hereditary (2018), er Peeles filmer med på å videreutvikle en genre som stadig trenger forandring for ikke å kjøre seg fast i genreklisjeenes klamme grep. Mange vil kanskje falle av lasset på veien, for disse filmene er ikke nødvendigvis enkle og lett fordøyelige der de skriker mot oss med utallige diffuse spor, retninger og tolkningsmuligheter.

Men er man villig til å åpne seg for filmene, åpenbarer de seg som fantastiske pandoras skrekkesker som kan sees og besøkes flere ganger, og hvor man oppdager stadig nye ting.

Us er som film en opplevelse. Den suger deg inn der og da, mens man ser den, men etterpå kverner den også voldsomt i hodet og stadig nye ting åpenbarer seg rundt historien, karakterene, tematikk og meninger i ettertid.

Tenk for eksempel litt over tittelen, ’Us’. Studér filmposteren godt (særlig den hvor saksen er med). Tenk over navnene på karakterene. Bruken av speil i filmen. Referanser til vår egen tid og virkelige verden går igjen, og det er selvsagt ikke tilfeldig at Mexico nevnes, i våre dager. Metaforene og tolkningsmulighetene synes nærmest uendelige i filmen og vi må trolig helt tilbake til Kubricks genierklærte Ondskapens Hotell (1980) for å finne en like fascinerende og kompleks skrekkthriller som Us fremstår som, i hvert fall etter første gjennomsyn.

I hovedrollene står Lupita Nyong’o (12 Years a Slave) som mor Adelaide, mens Winston Duke (Black Panther) er far Gabe. Sistnevnte fungerer som familiens klovn, og samtidig dermed også som filmens komiske alibi. Som i Get Out funker humoren også denne gang ganske godt i sin avvæpnede og tidvis smarte kommentar til både handlinger og menneskelig dumhet på flere plan. Familien Wilson spilles ypperlig godt med sine personlighetstrekk og hvor særlig Nyong’os spill og karakterutvikling er skremmende ekkel.

Dette er en historie om så mye, men en tykk gjennomgående rød tråd handler om det som skiller oss og skaper splid mellom mennesker i samfunnet, inkludert mellom sorte og hvite amerikanere. Når Adelaide er liten, altså i 1986, ser hun undrende og tankefullt på alle de hvite menneskene som jobber, besøker og dominerer tivoliet på Santa Cruz-stranden. Hun bombarderes også med liknende hvite inntrykk igjennom tv-reklame og tv-program. Hun vokser opp med disse inntrykkene, og med alt hva dette gjør med selvbildet og virkelighetsoppfatningen til en farget liten jente.

Dette menneskelige (rase)skillet går igjen også videre i historien, og slik brettes en skildring om skjevfordeling, segregering og urettferdighet ut. Filmen oppviser en slagkraft som nå synes å være regissør Peeles kjennemerke som filmskaper, og slutten gir virkelig en kraftig gjenklang og "punch" rundt denne tematikken, selv om den også delvis blir noe forutsigbar i små perioder.

Us er som du kanskje skjønner derfor en særs subjektiv film, og hvor selve skrekkdelen av filmen ikke nødvendigvis er dens sterkeste side, ei heller den viktigste, noe som fort kan dele folk i meningen om filmen. Uansett har Peele med Get Out og Us allerede tatt hele skrekkfilmgenren i en ny retning. Den har på få år blitt skikkelig smart, og kontrastene til den latterlig enkle og ofte banalt dumme skrekktradisjonen for bare et par tiår siden er påfallende stor. Her brukes filmmediet som kunstform, og skrekkgenren som rammeverk, til å kommentere vår samtid på en fyldig smart og creepy skremmende måte. I tilfellet med Peele smaker det nå virkelig auteur av ham lang vei, og det er sjeldent en skrekkfilm oppleves så mektig, fyldig og vital som dette!