Den pertentlige Britt-Marie har akkurat forlatt mannen gjennom 40 år og må for første gang klare seg selv og få seg jobb. Det eneste som dukker opp er stillingen som vaskehjelp og fotballtrener i Borg, et avsidesliggende sted hvor finanskrisen har satt sine kraftige spor. Hun selv hater i tillegg fotball, men når stedets ungdomsklubb altså desperat trenger en ny trener, ser Britt-Marie sin sjanse til å starte på nytt i livet.

Det er flott at det lages film om en tematikk som dette og hvor målgruppen tydeligvis er 50+, bevares, og handlingen sveiper innom dramaelementer som absolutt vil treffe mange voksne. Skuespiller Tuva Novotny gjør her sin andre spillefilm bak kameraet, etter fjorårets ubehagelig sterke Blindsone.

Fra traumatisk familietragedie til en litt mer feelgoodaktig senlivskrise dette altså, hvor Britt-Marie etter 40 års ekteskap drar sin kos fra sin utro ektemann og ender opp i den bortgjemte bygda Borg. Her får hun jobb som noe så lite troverdig som fotballtrener for den lokale ungdomsklubben.

Det er mulig slikt funker bedre i bokform, men filmen klarer ikke å skape troverdige veivalg her, verken på vegne av Britt-Marie eller innen historiens logikk og sannsynlighet. Men pytt, pytt. Hopp over dette. Det må da være andre ting som funker bedre?

Og joda. Pernilla August i hovedrollen er finfin og for så vidt troverdig som grå, lavmælt og kjedelig svensk "tant" av ei mus der hun drister seg av gårde i livet, helt alene, for en gangs skyld. Hun står seg fint opp i mot det øvrige rollegalleriet, blant dem et knippe fargerikt utvalg av svenske barn. Men, man skulle selvsagt ønsket at enkeltscener kunne by på så veldig mye bedre, morsommere og friskt frekkere konfrontasjoner, både mellom Britt-Marie og de andre, innen generasjonsforskjeller og de tematiske linjene, enn det filmen klarer å frembringe.

Det er i det hele tatt noe veldig snilt og småtamt over hele linja og greia her. Karakterene blomstrer ikke utover det svært enkle. Det er ikke særlig krutt i manuset og handlingen overrasker langt mindre enn den burde gjøre, på flere måter.

Enkelte karakterer oppfører seg også direkte merkelig, som eksempelvis den lokale politimannen Sven som umiddelbart faller hodestups for Britt-Marie, nærmest før han har møtt henne for første gang. Sånne ting føles påtvunget stivt og kunstig.

Filmteknisk er dessuten bildene tidvis uklare og grumsete, et grep det er vanskelig å skjønne hvorfor er gjort og brukt slik. Linsen fokuserer mest på karakterene i midten av bildet, men innimellom blir også disse diffuse og ufokuserte, slik at man selv sitter og myser, lurer på om man begynner å trenge briller.

Novotnys film føles derfor som en lettvekter, både rundt regi og tilnærmingen til stoff og tematikk. Filmen får slik noe litt daft, gammelmodig og traust over seg, ironisk nok til forveksling lik Britt-Marie selv. Filmen er basert på boken fra 2014 av forfatter Fredrik Backman, mannen bak også den nylig filmatiserte En mann ved navn Ove. Regissør Hannes Holms versjon av sistnevnte var imidlertid mer sprudlende, stilsikker og oppriktig morsommere, uten at dette nødvendigvis bare er regissørens skyld selvsagt.

Britt-Marie var her kunne imidlertid likeså godt vært laget på 80-tallet, noe som ikke nødvendigvis bare er noe negativt, men det gjenspeiler filmens preg av å være svært enkel og pregløs, samt aldri overrasker eller blir noe annet enn ufarlig lettbeint feelgood, typisk for en godt voksen generasjon.