Vi befinner oss i år 1851 hvor brødrene Eli og Charlie Sisters virker som to notoriske drapsmenn og dusørjegere. Deres nyeste oppdrag er å finne Hermann Kermit Warm, en kar som har funnet opp en genial måte å vaske fram gull på. På veien mot Warm støter brødrene imidlertid på det ene hinderet og overraskelsen, etter den andre.

Regissør Jacques Audiard står bak solide saker som Deephan (Gullpalme-vinner), Rust og Bein (Golden Globe-nominert) og den Oscar-nominerte Profeten fra 2009. Med sin nyeste film gjør Audiard noe befriende deilig med en filmgenre som er så godt som utdødd; han sprøyter inn kvaliteter som regelrett redder den og vekker den til live!

I en tid hvor det er store omveltninger både innen filmindustrien og påfølgende også innen filmatiske fremstillinger av alle slag, er turen dermed også nå kommet til det som kanskje er en av de virkelig urgamle amerikaniserte filmgenrene, nemlig westernfilmen.

I hovedrollene står eminente Joaquin Phoenix og John C.Riley som henholdsvis Charlie og Eli, to rake motsetninger av noen brødre. Der førstnevnte er villstyringen, storebroren som tyr til vold, drikker og er som en løs kanon, ja der er Eli den mer fornuftige, tilbakeholdne og fredelige av dem.

Brødrene jakter altså på denne Warm, noe også en viss John Morris gjør. Riz Ahmed spiller førstnevnte mens Jake Gyllenhaal er Morris. Sammen med Søster-brødrene (forøvrig et navn som selvsagt er bredt åpent for fortolkning på så mange måter) blir disse fire mennene fremstilt som totalt forskjellige typer menn.

Selve mannskarakteren er med andre ord noe som Audiard setter i forgrunnen og akter å skildre her, vel så mye som voldelige konfrontasjoner. Når så man dette i en westernfilm sist?!

Få filmgenre har vært så bundet av stereotypi og overenkle typetegninger som westerngenren. Det skytes i alle retninger, drikkes så spya står ut av kjeften på gubbene, samt hores og skades i vildens sky, også i denne filmen. Likevel akter altså denne historien samtidig å skildre sine hovedkarakterer som mennesker, ikke stiliserte figurer med cowboyhatt, hest og skytevåpen, i papp.

Regissør Audiard vrir også på en herlig vittig måte litt om på konvensjonene og gjør narr av dem, for eksempel ved å problematisere hvor stokk dumt folk ofte oppfører seg. Bror Eli konfronterer da også sin bror Charlie med hans levesett og setter dermed lys på noe så erketypisk og banalt vanlig innen et slikt univers, nemlig all bruken av vold, dreping og meningsløsheten ved en slik livsførsel.

Hvorfor skyte og drepe i fleng, for slik bare å erte på seg ytterligere flere fiender i livet? Det er en eneste lang ond westernsirkel av tilbakevendende meningsløs livsstil, en type levesett som brødrene etter hvert heldigvis klarer å ta mer og mer avstand fra.

The Sisters Brothers er slik, sammen med også de fantastiske Red Dead Redemption-spillene til Playstation, med på å vitalisere og bringe westerngenren videre ved å gjøre den mer fyldig, realistisk og dermed også enda mer underholdende.

Det måtte altså en franskmann til, muligens en litt mer myk og menneskelig en, for å vitalisere denne urgamle filmgenren og tilføre ny puls og sjarm. Filmen er som en eksperimentering over hvor mye man kan mykne opp og bryte med konvensjoner, både rundt genren og i portrettering av menn(esker).

Mannsfremstillingen i et slikt hardbarka miljø får seg en herlig overhaling og tar et stort steg videre, dog uten at mange av de typiske westernmarkørene tas bort av den grunn. Legg selvsagt også til nydelig locationbruk og naturtablåer som forsterker både miljø, stemninger, handling og livet som rastløse kugutter, ja så er pakken komplett. The Sisters Brothers er rett og slett en uimotståelig herlig oppdatering av westerndramaet som genre.