Den unge Celeste opplever en forferdelig tragedie i sine ungdomsår men hvor hun i kjølvannet av hendelsene får nasjonal oppmerksomhet igjennom å skrive en sang med sin søster. Celeste og sangen får gjenklang hos en sørgende nasjon, og godt hjulpet av søsteren og sin musikkagent, går hun fra å være et offer til å bli internasjonal popstjerne.

Nesten tyve år frem i tid, opplever den voksne Celeste imidlertid stjernelivets baksider, med et privatliv som skal kombineres med det å være popdiva i et stadig mer komplekst samfunn.

Og ja, Vox Lux er da også et bilde på vår egen virkelighet de siste par tiårene, med sterke innslag av terror, et samfunn som går av hengslene, popstjernedyrking og berømmelsens baksider. Vi har for så vidt sett liknende før, men regissør Brady Corbet gjør det hele på en fascinerende egen måte.

Corbet, som kanskje er best kjent som skuespiller fra Funny Games (2007) og Melancholia (2011), regisserer her et samtids- og popstjerneportrett som fungerer og engasjerer best i de små scenene, hvor karakterer agerer i selve livet, der hvor vi alle kan relatere oss til og føle med dem. Det er nettopp her, som popstjerneportrett bakom kulissene, dog med kraftige koblinger til så mye annet, at historien om Celeste føles dyktigst skrevet og gjort.

Første del av filmen tar for seg Celeste unge år, nydelig lavmælt godt spilt av Raffey Cassidy (The Killig of a Sacred Deer) mens den voksne versjonen gestaltes av Natalie Portman som vireklig overbeviser som livsherjet menneske og popstjernevandt artist. Det er små detaljer som skal til for å mestre et slikt skuespill, for popstjernenykkene og divafaktene må jo ikke overdrives heller, og Portman balanserer dette ypperlig.

Underveis kommer det dog en scene hvor Celeste får et sammenbrudd inne på et toalett. Her preges Portman dessverre av svært så klisjéfullt skuespill, en scene som lager et irriterende sår i hennes ellers så imponerende prestasjon i filmen.

Historien om Celeste gjør mange koblinger til virkelighetens mange grelle sider som blir bakt inn i de fiktive som brukes for å illustrere hva Celeste og samfunnet går igjennom. Slike skildringer i filmen oppleves som noe overdrevne dog, som popkulturelle mekanismer som er hakket for påståelige til å nødvendigvis slukes naivt rått.

Likevel sier Corbets historie noe kritisk om hva som kan skape idealer, både på den ene og den andre siden av verden, hva vi velger å dyrke som forbilder og strekker oss etter. Noen velger å tro på en gud, andre på en popstjerne. Begge delene er tydeligvis ofte like mye falskhet og spill for galleriet, samt løser ikke nødvendigvis våre virkelige problemer.

God er filmen også på å tegne et grelt bilde av et USA hvor falskheten florerer, idealene er like kunstige som en plastikkdukke, samt hva popkulturen kan bringe med seg av provokasjon og oppslukende eufori. Igjennom Celeste speiles blant annet statenes traumer etter uendelige mange terrorepisoder, hvor Celeste selv er overlevende etter et terrorangrep og hva dette gjør med henne i ettertid. Livet hennes starter som på nytt etter hendelsen og hun blir etter hvert altså en stor stjerne.

Når det gjelder popstjerneportrettet er det først og fremst i slutten at Celestes opptreden på scenen vises. Her oppleves hun kul, catchy og for så vidt overbevisende, men likevel ender hun og konserten opp med å bli en klisjé, noe vi har sett før.

Hennes Gagaiske sceneopptreden gjør at Celeste her ender opp med å virke som bare ”nok en” popstjernefigur - hun kulminerer med å bare bli som alle andre popstjerner vi har sett så uendelig mange ganger før. En karikatur nærmest, mer en enn original, og man må ta seg i å fundere over om dette virkelig var meningen til Corbet?

Slutteffekten blir slik hengende i lufta og man får ikke helt grep på verken Celeste eller historiens ettersmak som oppfattes noe diffus og utydelig, uten de helt stor emosjonelle eller tematiske store investeringene og engasjementet fra vår side. Regimessig er dog Corbet spennende i sin variasjon mellom uttrykk, komposisjoner, lyd og ikke minst herlig variert kontrastmusikk som gjør at filmen riktignok aldri føles forutsigbar eller kjedelig.

Vox Lux får et typisk flinkt kunstfilmpreg over seg, hvor den siste virkelig engasjerende kraften uteblir. Det er i det noe schizofrene forholdet filmen på den ene siden har til å forakte Celeste, samfunnet og kulturen hun delvis er et produkt av, samtidig som man liksom skal like musikken og henne som stjerne hvor det skurrer litt vel mye. Dette er selvsagt en bevisst kontrast, men like fullt en like vanskelig kontrast å engasjeres av.

Summen blir så diffus, utydelig og på grensen til pretensiøs at effekten og slagkraften nesten forsvinner helt i alt dette gråe mangelagslandskapet Corbet forsøker å si oss noe med.

Fjorårets A Star is Born var på den annen side overenkel og overtydelig, både på moral, tematikk og handling, men likevel ironisk nok både mer ektefølt emosjonell og vel så realistisk. Popmusikken i Vox Lux er skrevet av virkelighetens popstjerne Sia, men hvor sangene aldri rekker å få like stor plass og omslyngende elektrisk kraft som Gagas smektende toner ga oss i hennes stjerneportrett.

Vox Lux blir som den overintelligente lillesøstera som forsøker å skildre noe av det samme, på en for så vidt langt mer særegen og respektfull måte, men som i samme slengen bare gjør det så forferdelig mye vanskeligere for seg på flere måter. Effekten blir til at Vox Lux som sagt føles som en kald og diffus ”kunstfilm”, uten egentlig å gjøre så mye annet enn å pakke inn samtidskritikk i en særegen innpakning, men uten faktisk å gi så mye svar. Vox Lux er lett å beundre. Ikke alltid fullt så lett å like.