Den 14 år gamle gatesmarte fostergutten Billy får evnen til å forvandle seg til en voksenutgave av en superhelt! Ved å rope ”Shazam” tilegner nemlig en trollmann ham superkrefter og Billy nyter voksenutgaven sin, samtidig som den ondskapsfulle destruktive Dr. Thaddeus Sivana stadig kommer nærmere i jakten på Shazams krefter.

Shazam er som en litt mer mildere DC Comics lightutgave av Marvels langt grovere og rappkjefta Deadpool. I starten frykter man at dette, samt det faktum at filmen har 9-årsgrense, skal fargelegge filmen for mye som ufarlig ,tam og kjedelig. Heldigvis klarer filmen å unngå mye av dette!

I hovedrollen som Shazam står Zachary Levi, et for mange helt nytt ansikt, mest kjent for diverse biroller i tv-serier. På den ene siden spiller han helt greit, ser bra ut og føles i stor grad som, ja..., nettopp en klisjésuperhelt, noe han da også skal være.

På den andre siden er det litt befriende å slippe den alt for eplekjekke og overlegent selvhøytidelige helten, hvor Shazam i historien isteden er en nysgjerrig guttunge i en voksen kropp som byr på mange herlige og morsomme situasjoner.

Rollen som den unge Billy/Shazam spilles dessuten veldig bra av sjarmerende Asher Angel og filmens øvrige karaktergalleri preges av mange barnekarakterer, også disse veldig godt skrevet og sjarmerende spilt!

Det er her Shazam funker best, i barnas relasjoner, når de leker seg og tar del i den etter hvert voksende superhelthistorien. Dette gir ikke minst filmen noe Spielbergsk velfungerende og herlig over seg, litt i gaten E.T., litt The Goonies, litt Stranger Things.

Barna hører til fosterfamilien hvor Billy etter hvert havner i. Historien om barna er både rørende, morsom og aldri så lite realistisk hardt skildret. Filmen tar slik opp tema som de aller fleste liknende filmer elegant hadde hoppet bukk over, og tilfører filmen og oss publikummere viktig karakterengasjement.

Selve skurken spilles av Mark Strong, en karakter som i utgangspunktet føles småkjedelig og standard, men som likevel interessant nok er resultat av en forhistorie hvor han som mobbeoffer er den som ender opp som skurken. Billy/Shazam derimot, er opprøreren, den man i utgangspunktet skulle tro ville bli skurken i historien. Denne vridningen skaper også rom for flere smarte omskrivinger av klisjéer og budskap om at hvem som helst kan bli gode mennesker, være smarte og oppnå noe i livet.

Shazam mangler kanskje det lille ekstra krydderet som Deadpool oppviser på sitt beste, men samtidig er den imponerende som heftig barnefilm, og her kunne den fort blitt så alt for mye tam, snill og daff, men klarer i stedet å føles vital, engasjerende og supersjarmerende! En hårfin femmer fortjener den derfor, og med sine karakterer og slutt, legges veien (selvsagt) åpen for fortsettelse. Det føles helt greit!