Et sted på den italienske landsbygda kommer vi inn i et tidløst, isolert miljø hvor en eksentrisk gjeng med bønder jobber på tobakksplantasjen til den rike Luna-familien. Blant arbeiderne er Lazzaro, en gutt som skiller seg kraftig ut. Med sitt uskyldsrene ansikt og naive fremtoning fremstår han nærmest som et engleaktig vesen og som etter hvert utvikler et vennskap med Luna-arvesønnen Tancredi.

Dette er dog bare rammen for en beretning som rommer så veldig mye mer, ofte sagt med få ord og med nærmest hypnotiske og innsugende enkeltscener, i regi av italienske Alice Rohrwacher.
Filmens første del er som et retroaktig småeksotisk landlig drama, hvor tidløsheten også tilfører noe drømmende, mystisk og udefinerbart som rett og slett bare drar deg med inn i filmen. Her er italiensk sosialrealisme og oppvektskildring, med en svak eim av mystikk, overtro og religion, iblandet en etter hvert omskiftning til noe mer hverdagsrealistisk og samtidskritisk.

Det blir vanskelig å sammenlikne filmen med noe annet konkret, men foruten eldre italiensk filmtradisjon generelt, går tanker underveis til både Ingmar Bergmans Fanny og Alexander, Giuseppe Tornatores Cinema Paradiso og Luca Guadagninos Call me by your name. Faktisk.

Lazzaro og bøndene forflytter seg etter hvert fra landsbygda over til storbyens slumstrøk ettersom rikmannsfamilien Lunas hegemoni kollapser i avsløringer rundt økonomiske og lovmessige overtramp. Tilbake sitter bøndene med en hverdag som ironisk nok er blitt langt vanskeligere i byen, hvor lover, regler og annet byråkrati strammer livsgnisten og friheten langt kraftigere inn for dem, enn livet på bygda gjorde.

Imens følger vi altså også Lazzaro oppi dette, en karakter som klistrer seg både på netthinnen og på hjernen. Dette er skuespiller Adriano Tardiolos første film, og hans utseende, uttrykk og lavmælte fremtoning er en opplevelse på flere måter. Han går rundt som en mystisk Jesus-liknende skikkelse. Sier mer med blikk og ansikt, enn tusen ord. Hjelper alle som spør ham om hjelp, noe som også derfor ofte resulterer med at han herses med, ja også utnyttes.

Handlingen sier mye om oss mennesker, om grådighet og egoisme, men også om samhold og nestekjærlighet. Igjennom Lazzaro skildres dette nydelig, ofte lavmælt og utradisjonelt igjennom filmspråket til Rohrwacher som aldri sløser med overtydeligheter. Igjennom ham som karakter har vi nok også mye å lære, strekke oss til, og ta til oss. Måten det gjøres på er langt i fra belærende eller overtydelig, ei heller aldri oversentimental eller kunstig.

Tilbake står Lykkelige Lazzaro igjen som en film med en nesten magisk kraft som i all sin særegenhet tilbyr en filmopplevelse utenom det vanlige. Den er saktegående og treig i sitt narrative språk, samt har noen merkelige ulogiskheter i kunstens navn som kanskje vil skille folk litt. Symbolismen blomstrer i filmen, og Rohrwacher poengterer klare kritiske linjer rundt vår tilværelse, men uten at det føles svevende pretensiøst og utilgjengelig, bare vakkert, klokt og smart skildret.

Historien har kanskje ikke like hardt grep om oss i filmens andre halvdel, men kontrasten gjør historien likevel veldig godt på sitt eget vis. Lazzaro står selv midt oppi dette, som selve symbolet for menneskelig godthet, en gjennomsyra godtroende og snill sjel som det dessverre er alt for lite av her i verden. Filmer som dette er det forresten også for lite av!