Den røde demonen Hellboy er i England hvor han må hamle opp med den livsfarlige heksen Nimue the Blood Queen.

Hollywoods siste reboot er altså om tegneseriesuperhelten Hellboy, tidligere filmatisert av Guillermo del Toro og med Ron Perlman i hovedrollen. Nå har David Harbour tatt over, og tilfører et snev av egen personlighet og særegne ansiktsuttrykk til djevelfiguren.

Regi er ved Neil Marshall, mannen bak filmer som The Descent (2005) og Doomsday (2008). I øvrige roller ser vi Milla Jovovich som heksa Nimue, Ian McShane som Hellboys far professor Broom, og Sasha Lane som Hellboys etter hvert høyre hånd, Alice.

Det er vanskelig å få del Toros to originalfilmer ut av hodet mens man ser denne nyeste versjonen, og historien har med nokså mye av det samme.

Her får vi både litt om Hellboys ankomst på overflaten, innsyn i det hemmelige byrået for overnaturlige fenomener, far og sønn-forholdet, samt flere andre elementer fra tegneserien og de første filmene.

Historien i Marshalls Hellboy er likevel rotete. Den er ikke voldsomt medrivende og engasjerende, og helvetesgutten selv går egentlig bare rundt og er klassisk sur, gretten og virrer, uten å oppvise særlig med handlekraft. Slikt er det stort sett andre karakterer som tar seg av, eventuelt angriper ham slik at han må forsvare seg. Her går det historiemessig ellers i det nokså velkjente. En sjefsheks vil ha verdenskvinnedømme og all makt over menneskeheten, og hvor et knippe helter må forsøke å stoppe henne.

Det er heldigvis bakt inn en del humor her, og handlingen er tross alt ganske leken der den durer frem med masse action og andre helvetesskapninger, som vampyrer, kjemper, hekser og annet kryp. Filmen er følgende veldig CGI-tung og bærer sterkt preg av å være filmatisk kunstig generelt sett.

Det er med litt blandet effekt at ting funker her. Det er morsomt at filmen (som har fått 15 års grense) er såpass rå, brutalt blodig og småfrekk i kjeften, og de mange groteske drapene gir filmen en vitalitet og energi den har godt av. Slik andre mer voksne superheltfilmatiseringer som Deadpool og Logan også var brutale, friske og freidige, der blir altså også Hellboy i god grad befriende hakket mer saftig enn veldig mye annet.

På den annen side blir denne effekttunge filmen såpass overøsende av ting man har sett mer (enn nok) av tidligere, at det til slutt blir få enkeltscener som står seg ut. Guillermo del Toros filmer var også mer stilsikre, hvor effekter, action og karakterer føltes mer ekte i all sin fysiske utforming, og ikke såpass CGI-baserte som i Marshalls film.

Det er for øvrig få karakterer som også står seg ut i historien. Jovovichs heksekarakter er eksempelvis bare kjedelig, og vi blir ikke all verdens kjent med Hellboy selv, annet enn igjennom klassisk overflatisk informasjon om ham og hans bakgrunn. Da er det heldigvis og riktig nok en annen heks i historien som er langt mer morsom og heftig utformet, ei gammel kjerring som virkelig tar kaka som filmens heftigste og deiligste groteske scene!

Hellboy anno 2019 reddes derfor aboslutt best av sin frekke og brutale fremtoning innen voldsscener og enkelte godbiter innen manus. Den føles leken her og der, men går seg samtidig ofte bort i en smørje av mer intetsigende generisk effektgnål som ikke gjør inntrykk og som derfor tåkelegger de mer positive sidene. På sitt verste ser filmen rett og slett ut som et halvdårlig dataspill, både innen visuell gjengivning og i utformingen av alle monstrene i historien. Ikke bra. På sitt beste sitter man og småhumrer og koser seg med saftig gladvold, slik bare Hollywood kan slå på stortromma med.