Joan Stanley bor i en liten britisk by hvor hun en dag blir arrestert etter over 50 år skjult som spion. Helt tilbake til 1937 studerte den unge Joan fysikk og blir samtidig intenst forelsket i den forførende russiske Leo. Samtidig blir hun etter hvert også fysiker ved et topphemmelig forskningsanlegg.

”Granny Spy” ble hun kalt, denne Melita Norwood som hun i virkeligheten het, gamlemora som i 1999 ble arrestert for spionvirksomhet. I filmen spilles hun av legende Judi Dench, her hetende Joan Stanley, en dame som altså serverte sovjetiske KGB innsideinformasjon på et sølvfat og som blant annet sikret russerne tilgang til atombombeoppskriften.

Det er slik selvsagt oppsiktsvekkende at nærmest "ingen" har hørt om henne, for det er videns kjent at Stanley/Norwood er sett på som en av tidenes viktigste og mest verdifulle spioner. Hennes egen begrunnelse for sitt ”landsforæderi” var at hun etter Hiroshima og Nagasaki fikk nok, og serverte KGB atombombeoppskriften. Hun ville gi alle land mulighet til å konstruere atombomben, for slik å hindre at noen som helst tok den i bruk.

Hvorvidt hun var en levende engel, utspekulert spion, og/eller landsforræder i begrepets mange betydninger, nei det skildrer filmen egentlig ganske overflatisk og enkelt. I steden fokuseres det mer på visse saksopplysninger, hennes privatliv og forhold til sønnen som også var hennes advokat.

I rollen som den unge Stanley står Sophie Cookson, og historien starter med Dench som altså blir arrestert, for så å erindre tilbake i klassiske minnetilbakeblikk fra politistasjonen hvor hun avhøres.

Det er mange grunner til å synes at historien om Stanley er interessant. At kvinners deltakelse i krigen vies fokus for en gangs skyld er én av disse og det er noe forfriskende og kraftig underfortalt over dette.

Når denne kvinnen også er kanskje tidenes viktigste og mest oppsiktsvekkende spion, er det med skuffelse man ser at filmen om henne har blitt såpass konvensjonell.

Man skulle virkelig ønske at denne mer myke, feminine og actionfattige historien om krigen var mer oppslukende enn den har blitt. Regissør Trevor Nunn har gjort en film som føles som en lettbeint dramaserie som møter god gammeldags men klisjépreget spionthriller, dog uten noen brodder.

Filmspråket og de alt for tradisjonelle grepene føles like gamle og utdaterte som tiden den skildrer i historien. Red Joan klarer nesten det utrolige å underfortelle denne historiens egentlige voldsomme utrolighet! Den får et underdanig og forsiktig "unnskyld for at jeg er til"-preg over seg som frarøver historien den sprengkraften den vitterlig burde hatt, fremstått som og fortjent filmatisert.