Alain er forfatter Leonards venn og forlegger, men det smerter ham å refusere vennens siste bokmanus. Leonard, og bøker generelt, selger ikke som før. Bokbransjen er forandret, med digitalisering og blogging som de nye moderne formatene. Det er tid for selvransakelse.

Den franske regissøren Olivier Assayas står bak nyere titler som Sils Maria (2014) og Personal Shopper (2016). I Mellom linjene tar han opp ikke bare bokbransjens skiftende og moderne forandringer, men også oss menneskers håndtering av og vilje til å imøtekomme forandringer i livet, på flere plan.

I hovedrollene står kjente franske navn som Vincent Macaigne, Guillaume Canet og Juliette Binoche. Og bare for å gjøre det klinkende klart med én gang – Mellom linjene er en superfransk film, i meningen dialogtung, dialogkjapp og dialogdrevet film, på alle mulige måter.

Hele tempoet, det narrative drivet og karakterenes motivasjoner kickstartes av dialogen. Man merker det allerede fra første scene og replikk igjennom en diskusjon mellom vennene Leonard og Alain og deres samtale rundt bokbransjen, dagens moderne tidsbilde og flere andre umiddelbart engasjerende tematiske linjer.

Mellom Linjene er med andre ord en voksen film, hvor engasjementet vekkes jo mer man har opplevd i livet, og hvor manuset byr på en slående tidssatirisk frisk tone som gjør at man som voksen og noen lunde reflektert sjel umulig klarer å forholde seg likegyldig til det karakterene diskuterer.

Det er også en befriende herlig likevekting her mellom karakterenes moderne og mer optimistiske syn på dagens samfunn, kultur og refleksjoner på den ene siden, versus de mer gammelmodige konservative menneskene på den andre. Dette gir filmen en deilig brodd og energi, saklig nerve og smarthet som imponerer og engasjerer oss som relaterende tilskuere.

På den annen side... Som publikummer blir man fort sliten av å lese undertekster, og man forstår folks og visse lands vegring for å se internasjonal film hvor man ikke forstår språket. Her snakkes det dessuten i hvert eneste sekund, kun avbrutt av et fåtalls dialogpauser av noen sekunder, noe som også gjør filmen til en slitsom affære og i lengden kan gi oss gnagsår i øregangene.

Det er noe som heter ’støy’ innen filmmediet, noe som også kan omfatte snakkingen og dialogene, om disse blir for dominerende. Faktisk. Lengre pauser og et hakket mer variert språk fra regissør Assayas kunne derfor virkelig ha hevet dette superfranske reflekterende greiene opp til en moderne samfunnssatire over vår tid. Slik den har blitt, kan den fort bli en liten prøvelse for sitt publikum, men samtidig med gevinster som likevel gjør den svært anbefalt, om man bare trekker pusten dypt før man setter seg ned i kinosetet. Og altså, dras du lett med av dialogtung og intellektuell fransk film, vil Mellom linjene garantert være din kopp te, og du vil fryde deg stadig vekk av dens smarthet.