Unge Frances har nettopp flyttet til New York og finner en dag en gjenglemt håndveske på t-banen. Pliktoppfyllende og snille Frances oppsøker derfor kvinnen som eier veska, en eksentrisk fransk pianolærerinne med en kjærlighet til klassisk musikk og en smertefull ensomhet. Frances, som nylig har mistet moren, får en umiddelbar omsorg for denne Greta, og de blir rask venner. Etter hvert begynner imidlertid Gretas moderlige sjarm å rakne når Frances oppdager at det er lite i Gretas liv som viser seg å stemme...

Regissør Neil Jordan står bak titler som Oscar-vinneren The Crying Game fra 1992 og En Vampyrs Bekjennelser (1994). Det er også noe 90-tallsaktig over hans nyeste film Stalker, originalt kalt Greta. Og nettopp en stalker, ja det er hun Greta, her spilt av ringrev Isabelle Huppert som blant annet gjorde en liknende film for tre år tilbake i den eminente og oppriktig spennende Elle (2016) av Paul Verhoeven.

Fullt så lekker, finskrevet og spennende er ikke denne 90-tallsinspirerte stalkerthrilleren dog. Det er ikke først gang vi ser sinnsforvirrede mennesker med kraftig skeive sosiale antenner opptre i en slik thriller, og det er gjort flere virkelig gode forsøk også.

Er man voksen, husker man kanskje Hånden som rører vuggen (1992), Cape Fear (1991), Farlig Begjær (1987), Enslig ung kvinne søker... (1992) og regissør Brian De Palmas mange filmer om mystiske femme fatales, enkelte av dem regissert med kløkt og filmatisk finesse. En anelse Hitchcock er det heller ikke umulig for at man vier en tanke underveis her.

Neil Jordans historien om unge Frances og hennes langt eldre morssubstitutt Greta, føles mest som en vinglende ujevn, men også tidvis underholdende b-filmaktig affære, tilført kvalitet og morsomheter i små ledd.

Bedårende og søte Chloë Grace Moretz spiller rollen som den i overkant naive, godtroende og snille Frances som altså pliktoppfyllende dukker opp på døra til Greta med hennes gjenglemte håndveske, for så bare å senere oppdage at den lille franske gamle damen ikke er helt det hun først får inntrykk av.

Uten å røpe for mye av den videre handlingen, kan det i det minste sies at man får servert både enkelte overraskelser, twister og en form for mørk humor som tilfører filmen noe veldig godt. Langt oftere er nemlig filmen dessverre litt kjedelig, den frustrerer, samt blir for lett gjenkjennelig i sin genretro fremførelse til at man blir særlig imponert eller revet med.

Mye av problemet med Stalker ligger eksempelvis i det at Jordans regi føles hakkete, oppstykket og grov. Første del av filmen er for så vidt godt langsom oppbyggende, men påfallende enkle filmatiske grep som klisjémusikk, grove klipp og overganger mellom scener, skaper en lite flytende og narrativ sømløs tone. Det oppstår videre en kunstighet over filmen som dessuten forsterkes av at man ser ting komme, lenge før det faktisk kommer.

Undertegnede har også litt problemer med de to hovedrolleinnehaverne. Huppert er alltid fascinerende, for så vidt, mye fordi hun har dette iskalde og stive over seg, en skuespiller som i neste øyeblikk plutselig kan eksplodere i et hav av følelser og energi.

Det tar lang tid før dette skjer i Stalker, skjønt når det først skjer, føles det veldig deilig og godt, virkelig! For øvrig føles Huppert veldig ubekvem og ”feil” i denne rollen, i hvert fall i filmens første del. Man sitter også og lurer på hvorfor i all verden hun har takket ja til en slik film, selv om også stjerner som henne selvsagt skal ha lov til å både tråkke feil, samt kunne ta litt roller utenfor sitt sedvanlige karakterfelt. Likevel tar det lang tid før hun føles oppriktig og ekte, men det kommer seg mot slutten, absolutt.

Grace Moretz er på sin side altså søt og hjertelig i rollen som Frances, men hennes karakter er stort sett ikke mer enn dette, og oppleves stadig mer frustrerende tiltaksløs, naiv og hjelpesløs. Man skjønner selvsagt hvorfor hun som godtroende, naiv og morssøkende skal stå i sentrum, men det er litt dumt at det er hennes langt mer tøffe og handlekraftige hybelvenninne Erica, spilt av
Maika Monroe, man heller vil se mer av, ironisk nok.

Stalker er i det hele tatt en litt sånn småsjarmerende og herlig retroaktig type thriller som man så veldig ønsker å like, men som kløner og knoter det litt til for seg selv underveis. Filmen føles delvis vellykket i små doser, særlig i krysningen mellom spenning og humor, og det er først mot slutten at det skjer enkelte ting som direkte overrasker. Stalker er, om man ikke forventer en velsmurt thriller i alle ledd, en ganske så liten rar bit av en psykothriller som uansett lett kan anbefales, om ikke annet for noen konkrete twister og sine hovedkarakterer og deres skuespill.