Historien om seriemorder Ted Bundy er litt av et skue. Ikke nødvendigvis mest igjennom denne konkrete filmen, men historien om en av de mest kjente, profilerte og eksponerte seriemorderne i vår tid byr på hårreisende fakta, både rundt drapsmannen selv, det amerikanske samfunn og prosessen som fikk ham dømt. Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile klarer til en viss grad å skildre mye av dette på en god og forståelig måte, samtidig som filmen nekter å ty til overenkle sjokkeffekter og klisjémessige fortellergrep.

Filmen, som premierte under filmfestivalen i Sundance i januar, er produsert av Netflix. Den har blitt kritisert for å fokusere såpass mye på Bundy selv, spesielt vektleggende hans utseende, personlighet, karisma og sjarm. Fra ofrenes, pårørende og andres ståsted, er det absolutt ikke vanskelig å forstå at denne tilnærmingen fra regissør Joe Berlingers side kan virke både provoserende og svært urettferdig. På den annen side oppnår samtidig filmen slik noe annet og mer konkret – den viser Theodor Bundy som en personlighet, samt gir en bedre forståelse for enkeltpersoners og samfunnets oppslukende fascinasjon overfor ham.

I hovedrollen som Bundy står Zac Efron, en skuespiller som har vokst de siste årene igjennom sine roller fra eksempelvis The Paperboy, Bad Neighbours-filmene og The Greatest Showman. Det mest interessante er at han på lang vei likner Ted Bundy, blant annet igjennom sjarm, øyeparti og øvrig utstråling. Slik sett er det fascinerende å se Efron i rollen som mannen som nærmest tvinnet landet sitt, media, folk og fe rundt lillefingeren sin, til siste slutt.

En annen person hans utspekulerte sosiopatiske og narsissistiske personlighet lurte, var hans samboer og kjæreste igjennom mange år, Liz Kendall. Lily Collins har fått den lite flatterende rollen som dama som sakte men sikkert må jobbe med seg selv for å ta inn over seg hva hennes samboer er, har vært og har gjort. Filmen fokuserer mye på deres liv og relasjoner, litt i stilen 'romantisk drama'.

Ted Bundy var den kjekke og sjarmerende seriemorderen, en kar som, til tross for sine siktelser og senere grusomme dømte handlinger, oppnådde fascinasjon, beundring og direkte oppslukende tiltrekning, spesielt fra kvinner. Under rettsaken ble eksempelvis hans ekskjæreste Carole Anne Boone også hans største og viktigste allierte. Hun ble underveis også gravid med deres barn. Andre igjen beundret ham for hans standhaftighet, styrke og kvaliteter innen juss, samt hans retorikksterke evner under rettsaken, noe selv dommeren til slutt valgte å rose ham for.

Men dette var bare den ene siden av ham. Den andre var den som rovmorder, ekstremt brutal drapsmann, etterlatende seg åsteder som selv en rabiat vampyr trolig ikke kunne gjort mer groteske. Kontrasten mellom disse to Bundyene er derfor noe av grunnen til at fascinasjonen rundt ham ble så sterk, samt selvsagt at han var den første seriemorderen som fikk såpass enorm oppmerksomhet i media.

Rettsaken mot ham var eksempelvis tidenes første direktesendte tv-rettssak, noe Bundy også syntes å utnytte til fulle. Hans sterke personlighet og veltalenhet ble kringkastet ut til de tusen hjem og var med på å gjøre rettsaken til et sirkus uten like. Han valgt selv, etter å ha sparket et utall mange forsvarere, å forsvare seg selv, noe som førte til en rekke legendariske hendelser i rettssalen, fanget på tape. Før 90-tallets legendariske og kjente O.J. Simpson-sak, var det virkelig Ted Bundy-saken som vekket oppsikt, noe den også absolutt gjør den dag i dag!

Netflix kom tidligere i år ut med dokumentarserien Conversations with a Killer: The Ted Bundy Tapes. Serien tar utgangspunkt i opptakene av politiavhørene og tv-opptakene fra rettsaken. Dette er delvis klipp som også er brukt i Berlingers film og tilfører slik et snev av ekte realisme, selv om tidskoloritten lagt til 70-tallet også er god og overbevisende filmen igjennom. For et bredere og mer dyptgående innblikk i Bundys liv, anbefales herved også å se denne fire episoders dokumentaren.

Extremely Wicked... ender på sin side opp med å være smått fascinerende, spesielt i sin skildring av Bundys sjarmerende og mer folkelige sider, mekanismene som han satte i gang i og rundt folk, og videre hvorfor han ble oppfattet som alt annet enn den groteske seriemorderen han var. Filmen skal ha ros for denne litt annerledes og personfokuserte tilnærmingen hvor man til slutt sitter og tenker over hvor lett man selv lar seg sjarmere av psykopater og farlige mennesker, bare de ser bra nok ut. Vi mennesker kan være svært enkle og overflatiske slik sett, dessverre.

På den annen side forblir filmen slik også selvsagt kraftig mangelfull. Her vises ingen fæle bilder. Ingen av drapene blir skildret. Ingen spenningsscene er med i filmen, nei knapt nok beskrevet, bortsett fra i små ordelag under rettsaken. Et virkelig mer helhetlig portrett av Ted Bundy og saken ville selvsagt derfor også tatt med mer av dette.

Monstersiden av Bundy var av en så grotesk art at kontrasten til hans tilsynelatende sjarmerende personlighet blir enormt stor. Det blir slik litt ironisk at man som seer selv nesten ikke klarer å tro på at han skal ha gjort det han ble dømt for, noe som jo kommer litt uheldig ut som sluttresultat. Heldigvis kommer det dog en scene mot slutten som viser noe av hva Bundy gjorde, men det kunne også godt ha kommet langt tidligere, om enn bare for å spyttet mer energi og brodd inn i filmen. Slik den fremstår er den hakket for ”tam” og uskyldig romantisert til å virkelig vri om kniven i marg og bein, slik denne historien vel strengt tatt burde gjøre på oss.

Filmens tittel må slik sies å på ingen måte leve opp til sine ord, men ordene ”extremely wicked, shockingly evil and vile”, henviser til ordene dommeren beskrev handlingene til Bundy som, under domsavsigelsen. Som seriemorderportrett går filmen inn i rekken av dem som fokuserer mest på privatlivet til drapsmannen, og samtidig vektlegger de mindre groteske sidene ved ham mest, forståelig nok til stor frustrasjon for dem som ble direkte og indirekte rammet av hans ubeskrivelige ugjerninger.

Ted Bundy ble en av tidenes mest profilerte seriemordere, mye takket være sin egen sterke personlighet og rettsakens livesendinger igjennom fjernsyn. I våre dager drukner selv nyere seriemordere i dagens enorme og fyldige internett- og mediemateriale. Den gangen, på 70-tallet, fantes imidlertid ikke internett og et så bredt tv-marked, og følgende sto Bundy-saken seg så sterkt ut. Netflix forstetter slik selv, med denne filmen og serien sin, å fremheve denne seriemorderen. De forsterker medias fiksering og ”stjernedyrking” av en psykopat som forståelig nok både fascinerer og trollbinder oss, men som vel strengt tatt ikke fortjener et snev av all den oppmerksomheten han har fått. Dette får bli noen av de siste ironiske og tankevekkende ordene rundt Ted Bundy, for denne gang.

(Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile kan streames på Netflix)