En gjeng amerikanske tenåringer blir invitert hjem til å feste i kjelleren til en nabokvinne. Sue Ann er den tilsynelatende snille, velmenende og morsomme dama som tilbyr seg å ”hjelpe” ungdommene til å ha fest og moro. Men bak Sue Anns snille ytre og gode hensikt viser det seg at hun ikke har tenkt å gi slipp på dem så lett etterpå.

Regissør Tate Taylor står bak filmer som Oscar-vinneren The Help (2011) og en annen spenningsfilm i The Girl on the Train fra 2016. Slik som sistnevnte film, sliter Taylor med å virkelig gnistre og skape genuin fæl stemning i Ma og byr heller mest på pur humor og skrekk-light, med litt uggen stemning innimellom.

I hovedrollen er det morsomt å se den ellers så ”seriøse” skuespilleren Octavia Spencer få prøve seg på noe helt annet i denne rollen som Ma. Spencer vant en Oscar for si birolle i nettopp The Help, og viser sin herlige tilstedeværelse og vesen som Sue Ann, en i utgangspunktet sjarmerende og empativekkende kvinne. Men hun er en ensom sjel, med en bakgrunn som sakte rulles opp for oss, mens ungdommene og deres nærmeste stadig opplever mer og mer ugne opplevelser.

Kvinnelige psychos har vi tidligere sett gode eksempler på, og vi er visstnok inne i et lite slik bølgeskvulp nå for tiden også. Hvem husker ikke Kathy Bates i Misery (1990), Rebecca De Mornay i Hånden som rører vuggen (1992), eller Glenn Close som storsjalu elskerinne i Farlig Begjær (1987)?$

I dag går Stalker på kino, med en fabelaktig Isabelle Huppert i hovedrollen, mens Octavia Spencer tar denne noe lite flatterende tradisjonen videre i Ma. Vinterens tv-serie The Act er også noe i samme gaten, mens Sharp Objects var inne på liknende tematikk da den gikk sin seiersgang i høst.

Som handling og spenningsfilm beveger Ma seg aldri utenfor komfortsonen. Det vil si, regissør Taylor tar få sjanser utover det å by på nærmest forventede voldsomme hendelser og spenning. Filmen får derfor noe forutsigbart over seg som ikke klarer å gi den en veldig særegenhet eller spenningsenergi over gjennomsnittet. Søte Spencer er jo blant annet alt for bedårende, og føles sjeldent derfor oppriktig farlig, noe som selvsagt også er meningen, men effekten blir ikke nødvendigvis så uggen som man skulle ønsket seg.

Ungdom vil sikkert storkose seg med Ma uansett, og vi i foreldregenerasjonen vil kanskje sitte og kjenne litt på både dårlig samvittighet og spøkelser fra fortiden som plutselig blir vekket til live, uten å røpe noe mer om hva akkurat dette gjelder.

Ma er som spenningsunderholdning en helt grei opplevelse, hvor Octavia Spencer i hovedrollen løfter historien opp til noe både sjarmerende, småvittig og underholdende mens det står på. Det har som regel vært mannens domene å spille psykopat på film, så det er uansett morsomt å se en farget kvinne gjøre en slik rolle. Dette er faktisk virkelig ikke hverdagskost, sånn sett, noe filmen også skal ha et pluss for. Det er dog synd at Taylor ikke har fått maks utav verken historien, Spencer eller spenningsmuligheter her, for Ma er langt i fra spennende nok. Logikk og realisme henger (selvsagt) heller ikke helt på greip her, men pytt pytt, det er vel ofte slik som må til for å få thrillerhjulet til å gå rundt. Eller?