En av Irans mest populære skuespillere i Behnaz Jafari, mottar en dag en alarmerende video på mobilen sin. En jente truer med å ta livet sitt om hun ikke får følge sitt brennende ønske om å bli skuespiller. Kanskje kan Behnaz overtale familien hennes, og hun kontakter sin venn Jafar Panahi som hun sammen med legger ut på en reise for å finne den desperate jenta.

Panahi er regissøren som i 2015 hanket hjem selveste Gullbjørnen i Berlin for sin Taxi Teheran, en dokumentaraktig film fra det lukkede og særs strikte filmlandet Iran. I fjor vant han prisen for beste manus for denne nyeste 3 Kvinner.

Panahi er selv bannlyst som filmskaper i hjemlandet, og følgende er også 3 Kvinner (lik Taxi Teheran) filmet i skjul, smuglet ut og så til slutt vist på verdens største filmfestivaler. Imponerende og beundringsverdig i seg selv dette.

Så er nå også Panahis filmer velskrevne, smarte og tankevekkende rundt Irans kultur, holdninger, kjønnsforskjeller, og uendelig mange andre syn på livets mange sider.

I 3 Kvinner er det særlig en ung kvinnes kamp for å ta utdannelse, følge sine drømmer og hjerte, som er drivkraft og fokus. Panahi spiller selv en av hovedkarakterene her, som sjåføren til Jafari, og det er delvis igjennom hans øyne vi ser denne kulturen. Som europeer, boende i en ganske annen kultur, blir også 3 Kvinner en opplevelse hvor våre to forskjellige samfunn settes i perspektiv, og man gjør seg selvsagt følgende sine tanker rundt handlingen og hvor viktig denne filmen er for å nå ut med tingenes tilstand i dette landet.

Igjennom bikarakterer som landsbybeboere og fastboende oppe i fjellene hvor de leter etter denne jenta, får vi inntrykk av alt i fra Iransk kultur, holdninger, religion og andre føringer som i stor grad styrer hvordan særlig kvinner behandles og bindes fast til stereotypiske roller i familien. Her kan vi trekke små paralleller til den norske filmen Hva vil folk si (2017), rundt æreskultur, familieliv, religion og annet.

Mye alvor til tross, klarer Panahi med et tidvis riktig så småfestlig og selvironisk manus, å sette fingeren på mye av det selvmotsigende, svært gammeldagse tungrodde, og religionsstyrte ved det Iranske samfunnet og kulturen. Dette er på én og samme gang både veldig tøft gjort, samtidig som han også gjerne kunne flesket enda mer til, spør du undertegnede.

Men sant nok, man trenger kanskje ikke akkurat unødvendig å erte på seg folk og stat mer enn han har gjort fra før av, og 3 Kvinner klarer med bravur å komme med sterke meninger og viktige kommentarer, selv uten overtydeligheter. Sluttscenen setter et perfekt punktum for en historie som kanskje ender bittersøtt, med både lykke og et lite spark, samtidig som den erkjenner tingenes tilstand slik de er. Regissør Panahis filmer er utvilsomt fascinerende og beundringsverdige, der de blir stående som symbol på noe av filmens urkraft – å fortelle viktige historier om tid, rom og mennesker.