Gloria er 58 år, men føler seg fortsatt ung. Sin ensomhet forvandler hun heller til fest og tilbringer kveldene med å lete etter kjærligheten ute på byen. Hun treffer en dag Arnold, og alt forandrer seg. Forholdet til Arnold bringer både gleder, håp og fortvilelse. Kanskje var ikke den store kjærligheten så reell likevel?

”Gloria” er altså et kvinneportrett regissert chilenske Sebastián Lelio og som går veldig nært og slavisk diltende etter hovedkarakteren, fabelaktig spilt av Julianne Moore. Her er ingen kjapp klipperytme, tradisjonelle settinger og situasjonsdynamikk ala Hollywood, nei heller mer langsomt tempo, dvelende og altså nærbilder i fleng av Gloria.

Filmen er regissør Lelios remake av sin egen original med samme tittel fra 2013, og er nærmest identisk i samme scener og narrativ utvikling. Julianne Moore utlyser stemninger så naturlig og lite anstrengt at det oppleves som en stor kunst i seg selv.

Historien om Gloria er dessuten så befriende blottet for påklistret sentimentalitet, styrende musikkbruk og stereotypi at ting føles veldig naturlig og troverdig. Dette ’meningen med livet’-portrettet glir sakte og sikkert, nærmest umerkelig av gårde, og man blir bare med på veien liksom, uten de helt store overdrevne enkeltscenene som et mer typisk amerikansk portrett fort kunne servert av denne typen film.

Humoren er fint underliggende, ikke overtydelig og prangende. Likevel kunne man alltids ønsket seg mer av denne underfundige humoren, det er så mange situasjoner her som man kunne spilt mer lattervekkende på, men samtidig hadde dette da fort kunne blitt litt for typisk amerikansk altså. Gjenkjennelsesfaktorene er i hvert fall mange her, og jo lengre man har levd og opplevd, jo sterkere treffer også dette.

”Gloria” har, i likhet med den originale førstefilm, sanket flere priser og ære til hovedrolleinnehaversken. Det er ellers fullt ut forståelig og naturlig å tro at godt voksne mennesker vil sette utrolig pris på en film som dette. Som et ujålete, troverdig og down to earth-aktig portrett er dette smakfullt og stødig så det holder. I tråd med hovedpersonen gir den ikke minst et bra bilde på at det er aldri for sent å finne kjærligheten, eller seg selv, for den saks skyld. Lelio gjør her nok et sterkt kvinneportrett på film, og Julianne Moore, som for øvrig alltid nagler sine roller, føles intet mindre enn perfekt i og til denne rollen!