MIB-byrået har ekspandert for å dekke hele verden, og mennene i svart må takle sin største utenomjordiske utfordring til nå – en dobbelagent som infiltrerer rekkene deres!

I hovedrollene som det ledende agentparet står Chris Hemsworth og Tessa Thompson som henholdsvis Agent H og Agent M. Sistnevnte er helt ny i byrået og følger den langt mer erfarne og suksessfulle Agent H i hans daglige arbeid, da de kommer over en utspekulert og illeluktende farlig sak.

Regi er ved F.Gary Gray som står bak titler som Law Abiding Citizen (2009) og Fast & Furious 8 (2017). Gray har for så vidt dreisen også på actionscenene i film nummer fire om de hemmelige agentene, for dette er aldri en direkte kjedelig film, hvor det varieres godt med tempoet og i fremstillingen av fargerike utenomjordiske.

Dessverre oppleves filmen også veldig rotete, hvor handlingen er så lettvint og actionmotivert at den ikke imponerer noen. Filmens hovedankepunkt er egentlig noe beslektet, nemlig at den aldri imponerer noe voldsomt, verken i de storslagne scenene, i overraskelsene, eller visuelt filmatisk underholdningsøyemed.

Agent H og M funker derimot bra som radarpar, hvor spesielt Thompson er et velkomment og behagelig nytt medlem. Det er synd hennes karakter ikke får annet å bryne seg på enn det den stive agentrollen innbyr til. Det eneste agentene jo stort sett gjør, er å gå rundt i disse kjedelige streite sort/hvitt-dressene sine, mens det er romvesnene som heller står for de skinnende og mer fargerike innslagene.

Hemsworth på sin side har aldri vært direkte god eller spennende som skuespiller, men funker uproblematisk i denne kjekkasagentrollen sin. Deres radarparkjemi skjemmes litt av en sånn gammeldags slitsom mann mot dame-krangling, en kjønnskamp som egentlig aldri har vært særlig annet enn slitsomt, lite morsomt og føles utdatert. Humoren forøvrig funker sånn helt greit innimellom, men det fleskes heller ikke her særlig heftig til innen manus.

Men in Black: International klarer liksom aldri å virkelig skinne, være oppriktig spennende, more lattermildt herlig, eller slå deg ned i setet. Franchisen trenger mer enn et nytt hovedpar i sentrum for å fenge mer i sin dvaske rebooth. Den har sine lyspunkter i hovedkarakterene og små, vittige enkeltscener og bikarakterer innimellom, men ender totalt sett opp som noe forglemmelig, uten særpreg, noe som egentlig er ganske godt gjort innen dette potensielt sære og ville universet.