Det berømte og fasjonable Taj Hotel i Mumbai ble i 2008 åsted for et terrorangrep hvor mange av de ansatte risikerte livene sine for å beskytte hotellets gjester. Mens hele verden ser på, sliter myndigheter og politi med et illevarslende problem – de har ikke styrker til å håndtere angrepet!

Simultant ble det også begått flere andre angrep i Mumbai, og filmen starter med at ti terrorister inntar byen og fordeler seg med åpningsangrep på t-bane, kaféer og andre steder, for så å ta seg inn i det gigantiske luksushotellet. Det er her mesteparten av filmen foregår, og hvor vi foruten terroristene også følger de ansatte og noen utvalgte blant de vestlige gjestene.

I noen av rollene er kjente fjes som Dev Patel som hotellansatt, Armie Hammer som rik amerikansk familiefar, og Jason Isaacs som slesk russer. Karakterene er med andre ord ikke all verdens dype og særegent skrevet, men de fungerer helt greit som typer og knagger å henge empati og sympati på utover i historien.

Hotel Mumbai er en litt vanskelig film å (be)dømme. Dens underholdningsgrep kan virke utspekulerte, voldsomme og brutale i all sin skildring og gru av skuddene, drapene og lidelsene. Den får et tydelig underholdningspreg over seg, som en typisk vestlig actionthriller.

Samtidig er den også svært effektiv, vond og sterkt medrivende, nettopp grunnet slike grep. Som tilskuer slipper man ikke unna lidelsene, vi blir tatt med inn i marerittet hvor de gode ikke nødvendigvis overlever, eller de onde blir tatt underveis. Slik blir vi i hvert fall påført litt av smerten og skrekken de involverte må ha opplevd.

Det er naturlig for oss nordmenn å sammenlikne filmen med fjorårets filmatiseringer av vår egen traumatiske terrorhendelse den 22.juli. Det var også en debatt her hjemme om hvorvidt disse filmene ville bli for enkle og underholdningsdrevet, noe alle tre til slutt viste seg å ikke bli. Heldigvis, kan man si, mens denne Hotel Mumbai jo nettopp er blitt slik mange nordmenn fryktet skulle skje med fjorårets filmer.

Når Hotel Mumbai likevel ikke føles verken å være kvalmende eller utspekulert, er det mye fordi regissør Anthony Maras, som langfilmdebuterer her, har gjort en film som føles å falle ned på den ”rette” siden, med en slutteffekt som hyller de ansatte ved hotellet, hvordan folk fra forskjellige kulturer og bakgrunner holdt sammen for å komme seg igjennom marerittet. I dag er hotellet for lengst gjenreist og blomstrer i all sin prakt igjen. Det er en stor seier i seg selv, og slik bør det også være, i kampen mot slik ondskap.

Hotell Mumbai er altså, tross sin narrative enkle og tradisjonelle oppbygning og progresjon, god og effektiv i det den foretar seg. Den skildrer de viktigste tingene, som hvor angrepet sprang ut av, angsten og marerittet iblant folkene, og politiets maktesløshet. (Hvis du trodde norsk politi var dvaske og treigt ute under terroren på Utøya, ja da slår indisk politi dette med glans under dette hotellangrepet hvor det tok over et halvt døgn før man fikk tilkalt styrker helt fra Delhi!).

Man kan savne litt mer politisk tyngde og bakteppe her, bredere skildringer av religion og fremmedfrykt, samt litt færre klassiske filmatiske markører og grep som fort blir både forutsigbare og overenkle. Filmen byr også på små frustrasjoner underveis, som rundt hvorfor folk ikke forsøkte å rømme hotellet fortere enn de gjorde, hvorfor det ikke var noe (bevæpnede) vakter på et slikt luksushotell, med mer, noe den ikke like effektivt makter å forklare oss årsakene bak.

Effekten av Hotel Mumbai er uansett såpass rystende, sterkt opprørende provoserende og særs spennende, at opplevelsen sitter godt i kroppen etterpå! Ikke lett å hylle en underholdningseffektiv filmatisering om noe så fælt, men den er samtidig såpass respektfullt skildret, at når den først er gjort slik, lar man seg imponere av det balanserte og effektive sluttresultatet.