---

Terningkast:


Ingress:

Demonologene Ed og Lorraine Warren blir overlatt den besatte dukken Annabelle og plasserer henne i et glassbur som er vigslet av en prest. Marerittet gjenoppstår en natt når Annabelle vekker de andre onde åndene i rommet og samtidig peiler seg inn på en nytt mål i Warrens ti år gamle datter Judy!

Anmeldelse:

Denne tredje filmen om den mannevonde dukken Annabelle tar for seg perioden da ekteparet Warren altså tar i mot dukken og låser henne inne hjemme, i glassburet vi tidligere har sett antydninger til i Conjuring-serien.

Handlingen sentrerer rundt unge Judy som må finne seg i å vokse opp i et hjem hvor foreldrenes kjente bedrifter som overtroiske medium, blant annet gjør henne til et mobbeoffer på skolen. I tillegg må hun slite med at foreldrene har låst inn haugevis med besatte og lumske gjenstander i et rom, deriblant dukken Annabelle.

Regissør Gary Dauberman debuterer bak kamera med filmen, og har stukket inn noen små godbiter for dem som tar hint til diverse elementer innen denne skrekkfilmserien.

I sentrum står altså Judy, spilt av fabelaktige 13 år gamle McKenna Grace som vi har sett i en liknende setting i den like fabelaktige spøkelsesserien The Haunting of Hill House.

Grace har en oppriktig ekte og bedårende tilstedeværelse, med ansiktsuttrykk som virkelig lover godt for hennes karriere videre i livet. Som mobbeoffer får man oppriktig vondt av henne med sitt sympati- og empativekkende vesen, og hennes karakter er stort sett den eneste man berøres av i denne filmen.

Et par litt eldre ungdomskarakterer tilfører riktig nok litt humor og comic relief her og der, men fokuset på dem dveler alt for lenge og mye ved en ungdomsforelskelse og uinteressante elementer som bare drar ut hele filmen.

Det tar også en liten evighet før det virkelig begynner å skje noe av interesse her. Det går sakte, omstendig og med et så treigt tempo at man nesten begynner å rope på at Annabelle skal komme seg ut av det der glasskapet!

Dauberman har tydeligvis forelsket seg i antydningens grep, selv om disse i hans hender ikke akkurat utføres med en mesters hånd heller, men mer nærmest misbrukes til å bare skuffe oss, gang på gang. Muligens har han tenkt at dette skal dra og slite i nervene våre, men har man sett sine skrekkfilmer i livet, er dette en effekt som rett og slett bare ikke oppstår. Det låste rommet til ekteparet Warren er spekket med både mørke kriker og kroker, småekle og creepy gjenstander, men antall ganger man virkelig blir skremt her kan telles på en kvart hånd. Maks.

Til å være en historie som, foruten regissøren selv, er skrevet av selveste James Wan, mannen bak vår tids mest innbringende og kjente skrekkunivers som Saw-, Insidious- og Conjuring-filmene, er Annabelles kapittel nummer 3 rimelig tamme greier. Filmen er vel kun overgått i daffhet av dukkens første film, samt den begredelige flauheten The Nun fra i fjor. Dauberman har flere små tilsnitt til særegne regigrep, både innen bilde- og effektmontasjer, men virkningen av disse gir stort sett verken mening innen handlingen, ei heller det viktigste – en skremmende og deilig underholdende effekt.