Andy får den høyteknologiske Buddi-dukken i bursdagsgave av sin mor Karen, en leke som virkelig er i vinden. Samtidig investerer moren ubevisst i en ondskap i sitt hjem, en mannevond dukke hvis intensjoner er å beskytte sin beste venn og ”buddy” Andy, med alle midler!

Du har trolig aldri hørt om ham, men regissør bak denne Chucky-oppvåkningen er norske Lars Klevberg, en kar som til nå mest er kjent for sin skrekkortfilm Polaroid (2015), en film som også kommer i langfilmversjon senere i år. Klevberg har nok selv et nostalgisk forhold til den første Child’s Play fra 1988, noe som delvis kommer godt til syne i hans langfilmdebut her.

Historien om lekekameraten Buddi og hans eier Andy starter riktig så frisk og fengende. Klevberg klarer å dra oss med inn i sin presentasjon av Buddi som kreasjon, produkt og universet rundt ham med en smittende underholdende lekenhet i sin stil og regi. Det hele føles lite selvhøytidelig og musikken byr på et herlig karakteristisk tema som sitter som et skudd!

I filmens første del funker både humoren og oppbygningen, hvor særlig vi voksne vil sitte og humre og le smått fortvilet gjennkjennende over harseleringen med dagens teknologiske hverdag, der både det ene og det andre selvsagt ikke funker slik det skal funke. Denne frustrerende fryden gir filmen en energi som fenger, samtidig som man gleder seg til Buddi/Chuckys neste trekk.

Stemmen til Chucky er ingen ringerer enn Star Wars-legende Mark Hamills, mens unge Gabriel Bateman i rollen som Andy også har vært å se i en annen skrekkfilm, nemlig Lights Out fra 2016. Han er sjarmerende i sentrum og klarer å formidle følelsesstemninger på en veldig overbevisende måte til å være så ung. Diverse bikarakterer funker sånn helt greit, inkludert mor Karen, spilt av Aubrey Plaza, men ingen av dem blir noe annet enn overflatiske og enkle.

Dessverre makter ikke Klevberg å holde på denne lekne og morsomme helheten veldig lenge. Etter hvert kollapser hele filmen i en graut av hinsides urealistisk b-film (u)logikk som gjør at man blir fornærmet og sterkt fordummet som seer. Man merker at regien etter hvert gir bæng i sider som lett kunne blitt gjort langt mer velfungerende og logiske, og disse enorme snarveiene tjener kun filmen for å få ting til å ”gå opp”.

Child’s Play anno 2019 tilbyr med andre ord små og morsomme glimt av tidssatire og er på sitt mest velfungerende en blodig og mørk camp- og humorallegori over teknologi som går galt. Filmen byr (heldigvis) også på noen skikkelig brutale og saftige drapsscener som hever det hele opp. På sitt verste er filmen imidlertid både gørr kjedelig og umotiverende, samt blir absolutt aldri noe skummel, om man er over 10 år.