Disney fortsetter sin gjenopplivning av sine egne animasjonsfilmer og lar igjen regissør Jon Favreau styre spakene i sin live-action versjon av gigantens kanskje største moderne hjertebarn, Løvenes Konge. Favreau, som svært vellykket brakte Jungelboken til livs i 2016, gjør mye av det samme igjen når han skal fortelle historien om den lille løveprinsen Simba og dyrene i Afrika.

Etter at den onde onkel Scar sørger for Simbas fars død, rømmer den lille tronarvingen til skogs og vender tilbake først flere år senere. Som ung voksen vil han ta tilbake sin rettmessige trone som onkelen frarøvet ham, og med hjelp av diverse dyrevenner, lærer han livet og riket sitt å kjenne, på godt og vondt.

Favreau og teamet hans sin streben etter fullstendig fotorealistisk gjengivelse av dyr og natur, har resultert i en av tidenes vakreste filmer i historien. Intet mindre! Det er lett å bli slått i bakken av hvor realistisk og naturtro absolutt alt innenfor bilderammene er, samtidig som lydbildet fullfører perfeksjonen ytterligere. Man merker til og med forskjell, allerede, på Jungelbokens skyhøye kvaliteter, og den nå tre år nyere Løvenes Konge.

Ironien blir likevel påfallende, når et filmatisk paradoks oppstår i denne sammenheng. I sine prikkfrie realistiske bilder, frarøves karakterene mye av sitt særpreg - karakteristikk som langt tydeligere preget Simba, Nala, Scar, Pumbaa, Timon og de andre, i tegnefilmversjonen fra 1994. Man merker det godt i deres ansikt, hvor dyrenes naturlige utseende rett og slett ikke passer med manusets tidvis humoristiske replikker og emosjonelle utbrudd. Dyr smiler jo ikke. De lager heller ikke særlig med grimaser. Ansiktene deres blir dermed påfølgende tamme og naturtro i forhold til det de faktisk sier. Det blir litt som å overvære en naturdokumentar, uten personlighetstrekkene, om du skjønner?

Et annet godt eksempel er Simba når han sørger over faren sin. Øynene er knapt blanke, det er ingen synlige tårer som faller. Stemmen hans forteller oss riktignok at han gråter, men vi ser det nesten ikke. Det er greit nok at man har tatt dette fullstendig realistiske valget og tilnærmingen, men filmens energi og karakterene dens, lider under dette. Filmen føles også litt emosjonelt avstumpa i sin dramaturgi, hvor når alvoret først oppstår, og tragedier inntreffer, blir de like fort avsluttet og tatt bort, som de oppsto. Man går for fort videre, og historien føles slik oppstykket.

Oppstykket blir det også når de velkjente sangnumrene plutselig kommer over karakterene, og det er som man har forsøkt å kopiere tegnefilmen scene for scene, med resultat av å bli for lite dynamisk sammensydd. Filmens spillelengde på nærmere to timer drar dessuten ting ut, isteden for å kompakt effektivisere tematikken, stemningene og de følelsesmessige berg-og-dal-banene.

Da er imidlertid stemmearbeidet av flere av originalstemmene gode. Spesielt gir Seth Rogen og Billy Eichner, som Pumbaa og Timon, liv, glød og humorpersonlighet til sitt villsvin og surikat. Det er generelt absolutt heller ikke fravær av emosjonelle knagger og innslag her, men de samsvarer altså bare ikke like velfungerende med dyrene. Kanskje noe å tenke litt på for Favreau, som for tiden også jobber med Jungelboken 2. The Lion King anno 2019 er oppsummert et syn for guder, og bør absolutt oppleves også for en ny generasjon, om enn bare som den filmtekniske bravuren filmen er. Forvent bare ikke samme helhetlige magi som originalen for øvrig maktet å frembringe, for 2019-utgaven felles ironisk nok av sin egen fantastiske visuelle fremstilling.