---

Ingress:

Den avdankede skuespilleren Rick Dalton og hans stuntmann Cliff Booth strever for å gjenoppnå berømmelse og suksess i et Hollywood hvor industrien de siste årene har gått fra gullalder til nedgang og store forandringer.

Anmeldelse:

Quentin Tarantinos 9ende film tar oss med tilbake til år 1969 hvor altså både opprørsk hippietid, bransjeomveltninger og steikende sommervarme danner rammene for historien om Dalton og Booth.

Leonardo DiCaprio og Brad Pitt opptrer endelig i samme film, og det er en stor fryd å se ikonene boltre seg foran kamera, og sammen, i to roller som gnistrer, blomstrer og formidler karakterer det er umulig å forholde seg nøytral til.

DiCaprios karakter Rick Dalton er et opphop av reelle Hollywood-stjerner som speiler datidens skuespilleres slit og vanskeligheter med å tilpasse seg, i en bransje som forandret seg veldig i løpet av 60-tallet.

Det er også en fryd å se filmene i filmen - Rick Dalton i små innklipp fra hans tidligere filmer og serier, karakterer og reklameoppdrag han har vært med i, det ene mer komisk og småtragisk, etter det andre.

Humoren er aldri langt unna når Tarantino skildrer tid, sted og periode på en knakende underholdende, tidsnostalgisk og oppslukende måte. Her florerer både periodedetaljer, bransjeinnsikt, kultur- og samfunnskritikk, samt deilig rikmannseskapisme og stjernenykker i fleng, alt gjørende Once Upon a Time... til en skikkelig godbit.

Dalton og de andre styrtrike kjendisenes livsstil krasjer dessuten voldsomt med tidens hippiebølge, i filmen representert med den kjente Charles Manson-sekten, og deres liv og levnet. Parallelt med at vi følger Dalton og Booth, får vi små og etter hvert lengre partier om Manson-familien, og hvor hele historien leder opp til det grusomme drapstoktet noen av medlemmene begikk på kvelden, den 8. august 1969.

Deres drap på regissør Roman Polanskis høygravide skuespillerkone Sharon Tate (Margot Robbie), samt fire andre besøkende i huset, er blant tidenes mest kjente massedrap i statene, den dag i dag.

Til tross for at filmen i gode perioder er både fengende og medrivende, blir vi også servert lange og utdragende partier, mange av dem både rolige, tankevekkende og emosjonelle, delvis noe ulikt Tarantino dette. Ja, det er nesten også så man sitter og begynner å bli småskuffa og kjeder seg i perioder. Man aner dessuten slettes ikke hvor historien vil hen, annet enn trolig bygge seg opp mot Tate-drapene og generelt skildre tidens Hollywood.

Men så... ingen Tarantino-film uten sjokk og overraskelser. Mot slutten skjer det ting innenfor narrativet man virkelig ikke har mulighet til å se komme. Men, som tittelen på filmen antyder, er ikke alt man ser nødvendigvis virkeligheten, men mer som et eventyr...

Den velkjente groteske og brutale Tarantino-stilen åpenbarer seg plutselig, men slutten vil også fort dele folk, ikke minst siden historien er så veldig iblandet den virkelige tragiske saken om Mansen-sekten og drapene. Her blir det rom for både fornærmelse, skuffelse og måpende hoderisting, eventuelt også frydefull og heftig begeistring, alt ettersom hvordan man tar det. (Et lite hint her: Tarantino er også kjent for sine hevn-filmer og tematikk, som eksempelvis Kill Bill-filmene.)

Once Upon a Time... in Hollywood blander fiksjon og virkelighet, skildrer en tid og et miljø såpass sprudlende vitalt, at Tarantino igjen har laget en nokså uforglemmelig film. Selv om den oppleves for lang, tidvis utdragende og retningsløs, får vi både betalt og sjokk nok for pengene, til slutt. Og skulle dette vise seg å være hans nest siste film, som han selv har antydet, vil den også stå igjen som en symbolsk film på flere måter, en film som blant mye annet er mer emosjonell, føles mer personlig, og ikke minst mer voksen enn hans tidligere filmer. Uavhengig av dette, er filmen en morsom og selvrefleksiv tidsskildring rundt helter, stjerneliv og vold innen fiksjons- og popkulturen, og med virkelighetens brutalitet i bakgrunnen. Eller var det i forgrunnen...?