Etter at Espen Askeladd reddet Prinsesse Kristin fra Dovregubben, blir han og brødrene Per og Pål tilbydd å komme på slottsball. Der blir imidlertid Kongen og Dronningen forgiftet, og Espen må sammen med Kristin legge ut på en lang ferd for å søke hjelp. Det sagnomsuste Soria Moria Slott gjemmer nemlig på det magiske Livets vann, en vannkilde som kan få vekket kongen og dronningen til live igjen. På veien møter de på andre som også vil ha makt, og rikdom.

Regissør Mikkel Brænne Sandemose er tilbake med film nummer to om Askeladden, basert på de velkjente norske folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe. Manus har denne gang Aleksander Kirkwood Brown alene stått for, og sammen med Sandemoses forbedringer på regi har film nummer to blitt merkbart bedre enn forgjengeren.

Det er derfor gledelig å se både utvikling og oppstrammende forbedringer etter den alt for daffe førstefilmen. Noe av det man merker fremgang på, er hovedrolleinnehaver Vebjørn Enger. Han føles rett og slett både mer voksen, trygg og sprudlende sikker i sin Askeladd-rolle, mens Eili Harboe ved hans side også er mye mer tilstede denne gang.

Sistnevnte er fremdeles litt som et nyansefattig og snusfornuftig vedheng der hun riktig nok sjarmerer oss med sitt blide og vakre prinsesseåsyn, mens Enger altså både har fått et bedre og morsommere manus her som han kan spille sin karakter bedre rundt. Men én ting klarer de to sjarmørene ofte godt, nemlig å løse problemer med vold (!). Er dette bare latskap, eller forsøk på humor fra filmens side mon tro?

Hans to brødre i Per og Pål blir både satt i skyggen og i fengsel denne gang. De blir anklaget for å ha forgiftet kongen og dronningen, mens det egentlig er noen utspekulerte dansker som ønsker å erobre hele Kongeriket Noreg. Det er morsomt å se den danske stjerneskuespilleren Sidse Babett Knudsen som sjefsskurk her, mens humoren også spiller festlig på blant annet dansk drikkekultur.

På den andre siden... Askeladden-eventyret er fremdeles en i overkant enkel film. Dens, selvsagt, nødvendige tilknytning til eventyrene, gjør den også tidvis oppstykket og etappevis i sin typiske oppdagelsesreise som går fra A til Å. Dette gjør den også lite overraskende eller veldig fengende. Espen og Kristin går eksempelvis ofte rundt i vakre, men helt tomme landskap, uten andre dyr, levende sjeler eller andre elementer.

Dette gir en opplevelse av iscenesatthet, som "tomme" og billige kulisser hvor en sydende flora og fauna som burde omfavne de to karakterene er fraværende - den viser ikke særlig mangfold, noe som hadde blitt en for dyr og visuelt komplisert film. For øvrig forståelig nok dette, men det skaper altså en enkelhet over filmen som ikke nødvendigvis hever opplevelsen, mer bare skildrer en narrativ nødvendig etappereise.

Da er heldigvis enkeltscener absolutt bedre her og der, og det er fremdeles kult at man har sydd inn andre eventyrskikkelser og elementer som stubbekjerringa, nøkken, nordavinden, den sjuende far i huset, Fossegrimen og et trehodet troll.

En annen ting som er hevet er spenningsnivået. Vi snakker fremdeles ikke akkurat skrekkfilmnivå selvsagt, men de aller minste får heldigvis et litt mindre flatt eventyr å bryne seg på denne gang.

Et manusmessig løft, hvor humoren og sjarmen funker langt bedre og oftere enn sist, har altså tilført Askeladden-serien etterlengtede forbedringer. Dette gir også et inntrykk av en mindre grad av selvhøytidelighet som skinner igjennom og ofte skaper både sjarmen og denne humoren. Det er også her filmen går litt utenfor sin trygge form og stil, den blomstrer mer, noe som smitter over på karakterene og vår opplevelse. Filmen har dessuten blitt mer skummel, stemningsfull og rik på litt mer fylde. Man må dog enda legge en god del velvilje til i denne filmen for å komme seg over dens mange enkle, ufarlige grep og sider man aldri blir direkte imponert av. La oss håpe på ytterligere fremgang til en eventuell neste film.