Den tidligere proffsyklisten Kimberly Karlsen må holde pressekonferanse for å innrømme bruk av doping igjennom en hel sykkelkarriere. I ettertid håper hun det verste så er over, men det er først nå problemene kommer, særlig på hjemmebane. Alt rakner: karrieren, ryktet, familien og selvtilliten.

Hjelperytteren er regissør Jannicke Systad Jacobsens andre spillefilm etter den herlige Amanda-vinneren Få meg på, for faen fra 2011. Hennes langfilmdebut var både morsom, tidvis sprudlende og mer frisk enn hva denne ”oppfølgeren” er.

Hjelperytteren forsøker seg absolutt også på humoristiske innslag her og der, men effektene av disse grepene føles ikke like vellykkede, heller bare mer rare og sære, enn direkte humrende morsomme. Det blir nemlig langt mer kunstig og påtvunget, enn naturlig og/eller kunstnerisk interessant.

Som når hovedpersonen Kimberlys venninne og partner mer ser ut som en teatralsk rar hipsterklovn, eller når mannen hennes overspiller og blir dramaqueen på soverommet. Det forsterker mer det kunstige og kleine, enn altså nødvendigvis å more.

Da er det langt mer festlig å se Henriette Steenstrup i rollen som en seriøs grå mus av en engelsklærer, for da er det helt umulig å holde seg alvorlig! La oss derfor håpe dette var ment som et morsomt innslag, noe undertegnede neimen meg ikke helt er sikker på, gitt den nevnte kunstigheten rundt flere av de andre karakterene.

Silje Salomonsen i hovedrollen treffer heller ikke helt filmen igjennom, men dette er mest det ofte kunstige manuset sin feil, samt regi- og tempomessige utfordringer som også er med på å gjøre dialogen tung, hakkete og stiv innimellom.

Salomonsen er dog en god skuespiller, noe hun har vist i filmer som Eventyrland (2013) og den deilig annerledes Now It’s Dark fra i fjor. Hun har et veldig godt ansikt og blikk som skildrer stemningsforandringer av hva som foregår innvendig.

Da er det også ”verre” med hvordan karakteren hennes er skrevet. Eller, det vil si... i starten stusser man over hvorfor Kimberly ikke angrer på det hun har gjort, hvorfor hun virker såpass kald og nærmest ler bak kulissene over dopingperioden sin. Det er imidlertid noe deilig ærlig over dette som gjør filmen både beundringsverdig rå, og aldri så lite (kanskje?) sannhetsskildrende rundt eventuell doping og oss nordmenn.

Etter hvert vokser hun derfor som karakter, og filmens kanskje sterkeste kort åpenbarer seg i nettopp henne – hvordan vi mennesker ofte nettopp ikke nødvendigvis angrer på ting vi gjør eller har gjort. Vi er rett og slett ikke alltid så politisk og moralsk korrekte som man ofte skulle tro. Slik blir karakteren Kimberly både mer flersidig, spennende og interessant enn først antatt.

Filmen er som best når den her utfordrer oss litt, gir oss noe motstand å tygge på, og når den behandler den etter hvert så famlende Kimberly som en sammensatt person. Fine tekniske grep og bruk av tilbakeblikk innen nyhetssaker, sykkelmiljøet og slikt, trekker også opp. Smekk på fingrene for bruk av ekte sirkuselefant i visse surrealistiske scener dog.

Regissør Jacobsens valg med å skildre hva som skjer med et menneske etter en kontroversiell hendelse i livet og i idretts-Norge, isteden for før og underveis, er på én og samme gang både beundringsverdig interessant og i større partier direkte kjedelig. Filmspråk og tempo føles generelt for tungt og treigt, mens enkelte kunstneriske valg underveis gir såpass blandet resultat at Hjelperytteren ofte føles som en kunstfilmaktig studentfilm. Kanskje kunne man trengt en hjelperytter selv ved sin side, for å få opp farten og justert ting både her og der. Samtidig er det altså mange gode og interessante kimer til selvstendige særtrekk i filmen som gjør at Jacobsen kan bli interessant å følge videre. Hjelperytteren er ellers dessverre med på å opprettholde det velkjente inntrykket av den tungrodde norske dramafilmen, noe som føles skuffende i 2019. Salomonsen i sentrum fortjener i hvert fall bedre rammer.