Anne er karrierekvinne, mor og dronning i sin egen tilværelse. Når hun begynner å forføre sin egen unge stesønn, setter hun samtidig sin karriere og familie i fare. Hun blir så tvunget til å gjøre en irreversibel beslutning, som får fatale konsekvenser.

Danske Trine Dyrholm briljerer i hovedrollen som Anne, hvis ektemann Peter har en sønn fra tidligere som kommer for å bo hos dem på fast basis. Unge Gustav har diverse problemer som bagasje i livet, og når Anne innleder en relasjon til ham som hun virkelig ikke burde, skjer mekanismer vi mennesker sjeldent klarer å forutse, eller gjøre om på.

Regissør May el-Toukhy er virkelig et navn å holde øynene oppe for fremover, for hennes skildring av Anne og familien er både et studium av smart og troverdig menneskepsykologi, formidlet så overbevisende og imponerende filmatisk, at Dronningen sitter i kroppen lenge etter at den er ferdig.

Sider som ofte kan gjøre slike gravalvorlige dramaer for tunge, for melodramatiske, for dystre og for teatralske, slike grep sitter imidlertid som et skudd i el-Toukhys drama. Man tror virkelig på det man ser, og filmen blir en oppvisning i alt fra et særs velskrevet manus, skuespill, regi, tempo, narrativ utfoldelse, følelser, seeropplevelse og tilknytning.

Man veksler ofte i svingninger overfor karakterene, for dette er sammensatte og flersidige mennesker, hvor man selv speiler seg opp mot dem, deres valg, avgjørelser, handlinger og moral.

Gamle ”griser” som blir oppslukt av unge jenter har vi sett nok av på film. Her er det motsatt, det er Anne som er en middelaldrende milf i sentrum. Historien akter og klarer også å påvise mye av problematikken rundt et forhold hvor den ene er svært ung, naiv, uerfaren og sårbar, opp imot en langt voksnere, smartere og erfaren person.

Det som så kan oppstå, er farlige følger for dem begge, uten at dette ofte er så enkelt å forutse imens det står på. Annes mindre sjarmerende sider gjør videre at man selv blir konfrontert og utfordret. Hva hadde man gjort i hennes ståsted? Hvorfor gjør hun som hun gjør, til tross for at hun har det godt i forholdet sitt, osv? Filmen handler også mye om å ’bli sett’ på ulike vis, enten man er barn eller voksen, mann eller kvinne.

Det er likevel litt mer sammensatt psykologi som ligger bak Annes handlinger, noe filmen heller aldri forsøker å legge skjul på ved å forenkle eller å bli overtydelig.

Trine Dyrholm står pålestøtt i sentrum der hun oppviser hvorfor hun er kanskje Danmarks dyktigste skuespiller. Karakterene rundt henne glimrer også svært stødig - Magnus Krepper som hennes ektemann, og ikke minst Gustav Lindh som (ste)sønnen man etter hvert for umåtelig vondt av.

Dronningen er, foruten en litt forstyrrende ”voldsom” tittel, en særs vakker og pent skutt film. Foto, lyd og musikk er helt nydelig velbalansert gjort, der elementene blander seg og forsterker hverandre, mer enn å konkurrere med handling og karakterer. Filmen er rett og slett en fabelaktig dyktig flersidig og menneskelig sammensatt skildring av en kvinnelig karakter det er langt mellom hver gang man ser på film. Seiler opp som muligens årets beste drama på norsk kino denne!