Når en ulykke ved en barneskole i Oslo inntreffer, følger vi de dramatiske etterdønningene av hendelsen. Skolepersonalet, pårørende og andre folk berøres av det hele, i større eller mindre grad. Rykter og spekulasjoner oppstår, og ulike mer eller mindre knotete og klønete innfallsvinkler og tilnærmingsmåter tas i bruk for å takle situasjonene.

Regissør Dag Johan Haugerud er tilbake, etter den sterke kvinnedrevne Som du ser meg (2012) og Det er meg du vil ha fra 2014. Flere av de samme tematiske linjene og skuespillerne er med også denne gang, som Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Andrea Bræin Hovig og Anne Marit Jacobsen.

Steenstrup spiller rektor Liv ved skolen hvor 13 år gamle Lykke, datteren til en profilert AP-politiker skader klassekameraten Jamie, sønn av en tilsvarende kjent Frp-politiker. Livet og røra som oppstår i etterkant av ulykken går inn på menneskelige sider som virkelig får sjansen til å blomstre, dyptskildres og formidles knakende godt i Haugeruds drama. Steenstrup i sentrum er en fryd for øyne og ører og tilbyr en hovedkarakter som er både flersidig og relaterbar menneskelig.

Filmen er svært manus og dialogdrevet, med et filmspråk som er rolig, bedagelig og temposvakt. I starten føles dette noe klamt og urovekkende. Skal filmens lange spilletid på 2 timer og 37 minutter virkelig fortone seg såpass traust, hele veien?

Etter hvert vokser karakterer og handling slik på oss at man nærmest glemmer bort at tempo og øvrige filmatiske grep nærmest glimrer med sitt fravær. Her observerer kamera, stillestående og som ”flua på veggen”, mens det nakne skuespillet virkelig står og faller på troverdighet og avlevering. Skuespillerne gjør stort sett en knakende solid jobb, og her må også bikarakterer som Trine Wiggen, Thorbjørn Harr, Brynjar Åbel Bandlien og Hans Olav Brenner også beæres.

Tematisk berører denne historien enormt mye mellommenneskelig, både igjennom manus, men også i det usagte. Hvordan reagerer folk forskjellig på en alvorlig ulykke? Hvem tildeler vi skyld? Og hvor går man så videre i ettertid?

Rykter og sladder oppstår, eventuelle feiltolkninger av hendelser får grobunn og vokser, mens enkelte tråkker byråkratiet i hjel, isteden for å kalle en spade for en spade. Det blir en skildring av de voldsomme kreftene som settes i sving, fordi en liten tue setter i gang veltingen.

De større linjene handler om hva det vil si å ha barn i dagens samfunn, mens vår tids mange overhysteriske reaksjoner, hårsårhet og enkelte ganger vanskeligheter med å la ting ligge, også går igjen.

Haugeruds manus er tidvis imponerende skarpt observant, helt ned til de små og ofte patetiske og morsomme detaljene ved oss mennesker. Vi kan i det ene øyeblikket være svært fokuserte og saklige, for så i neste øyeblikk spekulere på hva vi skal ha til middag. Noen følger lover og regler for alt det er verdt, mens andre er flinkere til å gi mer f... Enkelte ting holder vi mennesker helt taust om, mens andre ting snakker og analyserer vi helt i hjel. Man kan bli forvirret av mindre, særlig om man er barn.

Heldigvis ligger aldri humoren langt under overflaten. Det nærmest undervittige "norskbeskjedne" manuset kunne dog med fordel tørret å være enda mer tydelig og slagkraftig, så man slapp å bli usikker på om man kan eller bør le her og der. Måten politiske linjer og tema bakes inn i historien er også en vittig side av filmen, selv om alvoret i aller høyeste grad henger tungt over det meste som skjer.

Barn er til syvende og sist et egentlig skremmende portrett av hvor ansvarsfullt og hvilken varierende emosjonell berg-og-dal-bane det er å skulle være voksen og ansvarlig overfor barn. Regissør Haugerud er videre en viktig og sterk stemme innen det norske filmlandskapet, med sin dypt skildrende tematiske tilnærming og med alle kvinnesterke karakterer godt i front. La oss håpe det ikke blir fem år til neste film, for dette er en kar med mye på hjertet, formidlet med både tyngde, nyanser, troverdighet og vidd som undertegnede ikke vil være foruten.