En av tidenes dramaserier er tilbake i kinoformat, med handlingen lagt til årene mellom 1927 og 1929. Downton får besøk av selveste Kong George V og Dronning Mary, og det store britiske godset blir satt på hodet når en rekke konflikter og forviklinger oppstår.

I regi av tv-serieregissør Michael Engler og manus av Downton-skaper Julian Fellowes, er filmversjonen av den sykt populære og deilig snobbebritiske serien akkurat like pen, storslått og deilig historieeskapistisk som man hadde ventet seg.

Hele det originale castet er tilbake, snaue 4 år etter at serien lukket dørene. Karakterlinjene fortsetter dermed selvsagt fra serien, og det er i måten alle karakterene følges opp, skildres og til slutt ”lukkes” på, som imponerer mest ved filmen. For her er det mange personer å følge. Alle har fått sin tilnærmede tid og lys rettet mot seg, og flere av dem tilføres forløsende hendelser inn i livene sine, noe som varmer hjertet til en Downton-fan selvsagt.

Samtidig er Lady Mary, Tom Branson, Robert Crawley, gamlemor Lady Violet, og flere av de nyere karakterene, like enkle typete og klisjébritisk fremstilt som noen gang.

Heldigvis er handlingen og de visuelle tablåene blåst opp til å passe det store lerretet bedre. Her får vi både flere storslåtte utescener, glitrende middagsselskap og luksusball, tilskrudd dramatikk og sveipende dronebilder.

Rytmen i regi og tempo er såpass bra skrudd til at man aldri rekker å kjede seg under en film som varer i akkurat to timer, minutter som virkelig flyr, som om man binger to-tre episoder i en kinosal. Og såpass skal det da også være, i en kinoversjon.

Mange av scenene er for øvrig nydelige, både visuelt selvsagt, men også skrevet. Som når historiske elementer visualiseres rundt Kongen og dronningen, i måten tjenestestaben konfronterer de enda mer snobbete kongelige medhjelperne, eller når Lady Mary og farmor Crawley har seg en rørende alvorsprat på soverommet.

Kostymer og scenografi er selvsagt et skue for seg selv, og de velkjente snerpete replikkene til Violet Crawley, deilig perfekt levert av legende Maggie Smith, fungerer også i denne filmversjonen som den litt kvasse persilledusken oppå kanapeen.

På den annen side finner ikke filmen heller akkurat opp plotkruttet på nytt. Dette er ikke noe historietime av dypeste sort, men tankevekkende og interessante tidselementer som likestilling, feminisme, homofili, etikette og moral er bakt inn og tilfører enkel underholdning med underliggende alvor bak. Filmen gjør også enkelte forsøk på direkte dramatikk og spenning når kongen og dronningen ankommer, men dette blir aldri noe mer medrivende enn gjennomsnittsspenningen i en vanlig Poirot-episode.

Downton Abbey er i alt overmål en både safe og sukkersøt filmavslutning som aldri utfordrer oss eller sine karakterer stort mer enn i serien, en serie man likevel interessant nok aldri vil at skal ta slutt!

Suksessen ligger jo mye i denne enkle, overflatiske skildringen, hvor det store rollegalleriet nærmest ikke hadde fått plass om man skulle gått så mye dypere inn i mange av dem. Samtidig er det ikke gitt at filmen skulle bli såpass fyldig og stødig likevel, med alle karakterene og samme manusforfatter. Resultatet er blitt svært lekkert og sømløst sammensydd, og om man digger dette britiske snobberiet, ja så blir filmen fort helt uimotståelig, selvsagt. Hva slutten angår skal ikke røpes her, men selv den føles nærmest "perfekt" skrevet, i hvert fall til å være innen dette overflatiske landskapet. For, som vi alle vet, selv menneskene på Downton blir ikke yngre med årene og tiden må i så måte gå videre der også.