---

Ingress:

To journalister gir alt i jakten på sannheten, en sannhet som skal vise seg å skjule et rettsystem i forfall og en notorisk løgner som slutter å lyve.

Anmeldelse:

Den sanne historien om den antatte seriemorderen Sture Bergwall, bedre kjent som Thomas Quick, er ikke bare en av de villeste innen nordisk rettshistorie, men også den om mennesker og våre mange hårreisende dårlige, og gode, egenskaper.

Vi følger journalist Hannes Råstam og Jenny Küttim, et radarpar som til slutt klarte å slå sprekker i saken som skulle ryste og skake langt utenfor svenske grenser. Her hjemme i Norge var man også dratt inn i saken, spesielt siden Quick påsto å stå bak tre av de mest kjente drapene i Norge på 80-tallet.

I regi av Mikael Håfström og manus av vår egen Erlend Loe, følger vi altså Råstam og Küttim, godt spilt av henholdsvis Jonas Karlsson og Alba August, datter av danske Bille August og svenske Pernilla August.

Mens manus må sies å vokse og på fine måter avdekke gradvis hva som foregår oppe i hodet til Quick, hans tankegang, manipulering og løgner, sliter regissør Håfström merkbart hakket mer bak kamera.

Filmen starter, og forstetter tidvis også, med en merkelig overtydelig bruk av billige thriller- og skrekkeffekter, som om filmen ikke vet om den vil være nettopp en krimthriller, ispedd skrekkgrep, eller en mer dokudrama-aktig tilnærming. Filmen oppleves på sitt verste som en regelrett studentskrekkfilm fra 90-tallet, i hva uttrykk og grep angår, særlig på lydsiden, i musikkbruk, og i klipp og rytme.

Heldigvis strekker filmen seg midtveis over i det mer emosjonelle dramaaktige, for så til slutt nærmest å ende som en mørk komifarse om det salige svenske rotet av en lapskaus denne saken var.

Når så Håfström gradvis klarer å fjerne seg fra den kleine overtydelige skrekktilnærmingen (som om drapene ikke burde tale nok for seg selv), blir også filmen bedre. Ikke minst er historien om Hannes Råstam i sentrum med på å løfte dramaet opp med flere bihistorier og linjer inni det hele.

Riktig fint blir det også når filmen skildrer forholdet Råstam og Quick får igjennom sine mange samtaler. Her drysser manuset en viktig menneskelighet over galningen Quick, noe som står i en liten kontrast opp i mot regissør Håfströms regelrett fæle thrillergrep.

Verken psykiatri, legestand eller politi blir forøvrig særlig flatterende portrettert her. Disse blir noe enkelt fremstilt som stokk dumme og i etterpåklokskapens lys direkte oppslukt i seg selv, noe som dog riktig nok delvis må stemme, all den tid tunnelsyn, dårlig erfaring og feige mennesker gjorde Quick-saken til den skampletten den jo er.

Historien om Quick, en seriemorder som altså ikke var det likevel, er uansett en så oppslukende og unik historie i nordisk sammenheng, at en delvis ujevn film heldigvis ikke klarer å ødelegge opplevelsen og underholdningen historien faktisk gir oss. David Dencik (Chernobyl, Quicksand) i rollen som Quick er helt grei, mens Karlsson, August og altså manus hever filmen mest og best opp. Saken er en studie i menneskelig psykologi, hvordan grupperinger av mennesker og yrker soser det til på tvers av hverandre, og til slutt hvor galt det går om man ikke har erfaringer nok med å håndtere eksempelvis seriedrap, lystløgnere og etterforskningsmetoder som ikke ligner grisen. La oss håpe mye er lært etter Quick-prosessen, både i Sverige og her til lands.