Mirjam er den 19-år gammel stedatteren til den karismatiske pastoren i menigheten Friheten. På fritiden er hun også regjerende verdensmester i disco freestyle-dans, samt leder av frikirkens ungdomsgruppe. Som forbilde for de unge og kirkens stolthet, blir etter hvert presset og forventningene på hennes skuldre tungt for henne å bære.

Evnen til å tenke selv, upåvirket av sterke strømninger, påvirkninger og annen hjernevask, er noe av det første som ofte ryker om man innlemmes i religiøse settinger. På et slikt sted er jo fasiten på liv og tro stort sett skrevet fra det øyeblikket du setter din fot innfor døra, eller om man blir født inn i en slik familie.

Historien om Mirjam er visstnok både sann, og skremmende, i all sin tidvis frustrerende, provoserende og overdrevne stand. Virkeligheten er uansett mye verre, så om man synes enkelte scener i filmen er ”over the top”, er det bare til å nærmest si det med tematikken her - tro om igjen!

Regissør Jorunn Myklebust Syversen gjør sin andre spillefilm her, etter den nærmest like herlig merksnodige Hoggeren fra 2017. Denne gang har hun villet skildre en fanget sjel, styrt og formet av alt annet enn seg selv. Menigheten med det tragisk ironiske navnet ”Friheten” (man blir jo alt annet enn fri i en slik setting), drives altså av hennes stefar, glimrende provoserende og troverdig godt spilt av Nikolai Cleve Broch. Også andre kjente navn som Andrea Bræin Hovig og Espen Klouman Høiner er som skapt for rollene sine, på et litt skremmende merkelig vis.

Noe av det første som slår en med Disco, er hvor sjelden og unik den er. Ikke bare hører det til sjeldenhetene å få skildret liv og levnet på innsiden av en frikirke og dets gang, ei heller er det noe mer vanlig å bli med på disco-freestyle så det ljomer i høytalerne. Kombinasjonen høres kanskje på papiret riv ruskende galskap ut, men det funker, overraskende bra!

Mye er takket være Josefine Frida (Skam) i hovedrollen som Mirjam, jenta som stadig blir mer og mer betenkt, usikker og tvilende til både sin egen tro, familien sin, og til slutt seg selv. Frida har et helt fantastisk ansikt, tilstedeværelse og en avslappet naturlig troverdighet som gjør seg veldig godt på lerretet. Hun har forholdsvis lite manus, og opptrer stort sett lavmælt og ordfattig, som en observerende og tenkende person.

Rundt henne svirrer tilsynelatende vellykkede og lykkelige foreldre, men som krangler så busta fyker på hjemmebane. Mirjam søker etter hvert trøst i en (enda mer) religiøs konservativ kirke, noe som gjør at ting virkelig tar av, for å si det mildt.

Ja, det er en periode i filmen at man nærmest blir tvunget til å tenke på sommerens merkeligste skrekkfilm i Ari Asters Midtsommar, i hva handling og hendelser som utspiller seg mot slutten angår. Den kvelende atmosfæren, hva mengden og massene gjør med deg som enkeltmenneske, blir Mirjams, og også våres, mest skremmende side ved denne historien.

Slutten er kanskje ikke så tilfredsstillende og forløsende som man skulle ønsket, men samtidig sier det jo nettopp så forferdelig mye om Mirjams situasjon.

Med Disco har regissør Syversen skapt en nærmest unik film i norsk sammenheng, og ikke minst setter hun fokus på noe som virkelig burde komme mye mer ut i lyset enn det gjør. Filmen klarer å sette ord og fokus på veldig mye, uten nødvendigvis konkrete uttalte ord. Den særs rare miljøblandingen av freestyle disco og frikirke, skaper dessuten interessante likheter, på tvers av miljøene, blant annet som lukkede og ”sære” miljøer, men hvor et av fellestrekkene kan være at normer og regler er så satt at man mister seg selv oppi det hele. Det er bare til å glede seg til Syversens neste prosjekt og film, hva dette for slags sterk filmatisk stemme vil bli. Hun føles nemlig allerede etter kun to filmer som et av de mest spennende og viktige navnene innen norsk film.