Legendariske Judy Garland holder i 1968 en rekke konserter i London. På privat plan sliter hun økonomisk og har en feide med eksmannen om rettighetene til barna deres. Samtidig sjarmerer hun musikere, venner, fans og hennes kommende femte mann, Mickey. Garlands indre skrøpelighet innhenter henne imidlertid hele tiden, og den pene fasaden slår sprekker.

Basert på skuespillet End of the Rainbow av Peter Quilter, regisserer Rupert Goold hovedrolleinnehaver Renée Zellweger som Garland, i en temmelig ufarlig og rett frem-aktig som biopic.

Nå er da Zellweger med i hver eneste scene og bilde. Filmens enkle og lite overraskende filmatiske stil, tempo og oppbygning, gjør dermed at nærmest hele filmen hviler på henne og Garlands hengslete småkrokete rygg. Absolutt alt føles å dreie seg om Zellwegers skuespill her, ikke ulikt Rami Maleks slående tilstedeværelse og utseende i fjorårets Bohemian Rhapsody.

Dette er en type film hvor hovedrollens arbeid foran kamera føles så intenst fysisk, at man selv nærmest blir sliten av å se på. Stort sett på en god måte altså, for Zellweger oppviser en skikkelig god gammeldags karakterstudie i måten ansiktet, kjeven, munnen, blikkene og kroppsholdningen hele tiden arbeider på.

Det interessante blir at når man selv føler seg sliten av å se henne, speiler det også hvor voldsomt utmattet og utkjørt Garland selv må ha vært på dette stadiet i livet, det siste leveåret sitt.

Etter et liv nærmest bestående av kun piller, luft og kjærlighet, blir blant annet en scene med kakespising et av filmens høydepunkt, eller som når hun på trass insisterer på å spise maten under innspillingen av en filmscene. Garland ble voldsomt styrt av bransjen helt fra barnsben av, noe filmen også legger klokelig riktig vekt på å ta med.

Baksiden med slike biopics blir at man nærmest ikke kommer til å klare å se ikonets største kjennemerker igjen på samme måte. Hennes udødelige rolle som Dorothy i Trollmannen fra Oz vil eksempelvis bli umulig å se igjen uten å tenke på den grelle bakgrunnen i kulissene.

Garland, og flere andre barnestjerner, ble foret med slankepiller på dagen, og sovepiller på kvelden. Resultatet ble et liv avhengig av både det ene og det andre, allerede som barn. Slik sett blir dette også nok et grelt portrett av Hollywood, en bransje som skaper vakre eventyr, på bekostning av menneskene som glitrer i dem. Judy Garland var intet unntak.

Selv om filmen mest fokuserer på hennes siste leveår og perioden i London vinteren 1968, får vi også noen tilbakeblikk til barndommen hennes, inkludert omstendighetene rundt den legendariske Oz-rollen. Regissør Goold gjør bruk av klassiske portrettgrep her, samt kjører et såpass rolig og bedagelig tempo at det er svært lite som overrasker rent filmatisk. Her er verken noe sexscener eller virkelig opprørende voldsomme hendelser, og filmen føles slik enda mildere enn nyere biopics som nevnte Bohemian Rhapsody og Rocketman.

Judy som opplevelse sentrerer seg derfor ene og alene rundt Renée Zellwegers intense tilstedeværelse og innsats. Filmen skriker etter en Oscar(nominasjon) til henne, noe undertegnede ikke eventuelt vil klare å si seg uenig i. Til det oppleves hun svært så troverdig som Garland, samtidig som hun også selv synger i filmen.

Igjen sitter man med et portrett av (nok) en stjernelegende som endte sine dager slik det nærmest måtte gå etter en slik oppvekst, liv og utfordringer. Tilbake står man igjen og rister oppgitt på hodet og får noen slag i trynet rundt mye av oss menneskers mindre flatterende sider. Sånn sett funker Judy ypperlig som portrett- og tidsfilm – av en bransje og dens påvirkning på et til slutt totalt utslitt menneske. Teksten til Over the Rainbow får slik ikke minst enda dypere og bittersøte meninger etter dette, uten at Garlands unike og herlige sider heldigvis drukner i det negative.