Merab er en dedikert og talentfull ung danser som en dag får en konkurrent han plutselig også faller for. De danser georgisk nasjonaldans og kjemper begge om en plass i nasjonalkompaniet. Den karismatiske Irakli stikker imidlertid følelsesmessige kjepper i hjulene for Merab som etter hvert må velge mellom hjertet, eller dansen.

Regissør Levan Akin er svenskgeorgisk og har med I morgen danser vi laget et både vakkert, inderlig, ærlig og sterkt portrett av både det å være skeiv, men også av sitt hjemland Georgia.

På godt og vondt dog. Skildringen av danseakademiet, kjønnsroller, tradisjoner og kultur er nemlig ikke bare flatterende, og filmen blir utvilsomt etter hvert tydelig også som en kritikk mot Georgia å tolke. Holdninger, religion og normer rundt Merab pålegger ham og andre mennesker nemlig også begrensinger rundt det å leve livet sitt som et fritt menneske.

Samtidig er dansen, musikken og tradisjoner fint skildret igjennom denne erkegeorgiske tradisjonen og hvor Merab igjennom dansen blant annet fyller livet og hverdagen sin med gode, sunne rutiner, til motsetning til sin bror som havner på fylla og i trøbbel hele tiden.

Filmens progresjon og utvikling er veldig fin og troverdig. Møtet og utviklingen mellom Merab og Irakli føles ekte og realistisk, og hovedrolleinnehaver Levan Gelbakhiani som filmdebuterer her gjør virkelig en topp innsats, ikke minst i det å altså føles troverdig, realistisk og balansert i sitt skuespill.

Man sitter tidvis og selv kjenner på følelsene som regelrett raser inni ham, grunnet skuespillet og utstrålingen. Nærmest heldigvis glimrer samtidig også filmen med de største emosjonelle og påtatte utbruddene og scenene, uten at den heller unngår disse helt, men setter dem inn akkurat når historien også trenger dem som mest. Midtveis føles filmen nemlig å gå litt på tomgang, men tar seg flott opp mot slutten, en slutt som har en perfekt forløsende scene som gjør det vanskelig å holde følelsene tilbake.

Portrettet av Merab og hans georgiske tilværelse kan minne mye om liknende nyere filmer, som God’s Own Country, Brokeback Mountain, Call me by our name, med flere, ikke bare grunnet tematikken, men også i fokuset på et par som er ulike og som ikke nødvendigvis er på samme sted i livet.

Det georgiske bakteppet i denne filmen gjør den selvsagt også hakket mer aktuell og viktig på vegne av nettopp dette landet. Filmen er slik superviktig for mennesker i liknende situasjon som Merab og Irakli, og regissør Akin klarer på mange måter å sette fingeren på mye viktig og smart med sin film.

Har du sett liknende portretter før, fylles man kanskje ikke av en helt like stor opplevelse eller emosjonell tyngde som om dette er mer nytt for en. Samtidig er heller ikke dette en like sterk og voldsom historie som andre filmer. En del av filmen føles som litt ’sett det før’, samtidig som visse elementer som lokal kultur og hovedkarakterene i sentrum gjør en imponerende innsats som man uansett blir revet med av. Til slutt blir selvsagt viktigheten av filmen dens sterkeste kort, for som både erkjennelse og inspirasjon kan I morgen danser vi utføre underverker for rette personer, noe som er en viktig filmatisk og kunstnerisk kraft og egenskap.