Et sørgende ektepar forsøker å ta tilbake hverdagen igjen etter å ha mistet sin datter. De drar ut i skogen på telttur, hvor de møter tre truende, allegoriske figurer som terroriserer dem, natt etter natt. Tobias er fullstendig klar over hva som skjer, og husker stadig mer for hver gang disse vender tilbake. Elin derimot, synes å ikke huske noe som helst. Det som skulle være et forsøk på å gjenfinne hverandre og bearbeide sorgen, utvikler seg til et mareritt!

Johannes Nyholm gjorde seg virkelig bemerket tilbake i 2016 med sin særegne Kjempen. ’Særegen’ må i aller høyeste grad også denne merksnodigheten av en spenningsfilm kunne kalles, en beretning som er noe uklar, men virker å skulle være den om altså sorgarbeid og parterapi.

Ikke så godt å være sikker på dette dog. Historien og karakterenes utvikling gir ikke akkurat fasiten i fanget vårt, men åpner opp for mang en subjektiv fortolkning og forundrende blikk. Historien om denne lille familien starter med at datteren får en liten spilledåse i bursdagsgave. I ettertid skjer det enkelte merkelige ting, og hun dør, attpåtil. Tre år senere følger vi foreldrene hennes med ut på tur, riktignok ganske så sur.

Tobias og Elin krangler, nærmest hele tiden. Hun er bisur. Han er bestemt, sta og handlekraftig. De har tydeligvis også som par tatt skade av å miste datteren, og vi skjønner fort at de sliter.

Ute i skogen dukker det plutselig opp en hvit katt, etterfulgt av tre merkelige skikkelser, mistenkelig like figurene på datterens spilledåse. De plystrer på en velkjent dansk barnemelodi, men når de fort viser seg å ha blodige og voldelige hensikter med Tobias og Elin, blir teltturen plutselig alt annet enn parterapeutisk!

Hendelsene med teltturen og denne merkelige ”fantasigjengen” repeteres flere ganger, dog med ulike scenarioer og vinklinger. Slik oppstår en uforutsigbarhet oppi den forutsigbare repetisjonen som i god grad er med på å underholde. Her er også snev av sort komedie, eksempelvis hvor barnslige og stae voksne mennesker kan være, samt hvor klønete og dumt man kan agere i gitte situasjoner.

Creepy og voldelig er filmen også innimellom, og hele opplegget føles litt som en delvis blanding av Blair Witch Project, møter The Babadook, ispedd både Lars von Trier og David Lynch. Spennende, tenker du kanskje da, og jo da, dette er absolutt en imponerende særegen beretning. Noe av problemet med filmen er at man til tross for dette ikke klarer å engasjere seg så voldsomt som man burde, gitt situasjonen til Tobias og Elin.

De er begge ganske usjarmerende. De gnåler, krangler og gir oss få grunner til å lure på hvorfor, hvordan og hva som egentlig skjer, også i mellom de to som par. At de begge har helt forskjellige tilnærminger til sorgbearbeiding er åpenlyst, men selve empatien og sympatien overfor dem er litt for påfallende fraværende.

Koko-di Koko-da er i det hele tatt hakket for sær, ”kald” og på grensen til pretensiøs til at man virkelig blir revet med. Som med Nyholms Kjempen, irriterer hovedkarakterene nærmest like mye som de rører oss, og resultatet blir dermed bare så som så. Alt det symbolske skal liksom si oss noe, men virker delvis å mer være en gimmick, uten forklaring. Den er heller ikke fascinerende mystisk nok til å treffe med voldsom styrke, og et skarpt og ubehagelig lydbilde irriterer litt. Filmen gir en rett og slett ikke så voldsomt mye å ønske svar på, til det er engasjementet overfor karakterene for labert.

På den annen side skal Koko-di Koko-da virkelig ha for å skille seg ut, og tilnærme seg sin tematikk på en friskt særegen måte. Den utfordrer oss blant annet i måten vi tenker filmgenre på, i måten narrativet utfolder seg, og hvordan man takler sorg og traumatiske hendelser i livet.

Filmens virkning og effekt forblir imidlertid altså litt laber, mye fordi den ikke river nok der den burde, ei heller er særlig skummel, morsom eller overraskende nok. Den er en særs subjektiv opplevelse, virkelig, og hvorvidt den går bedre inn på deg, kan kun du selv svare på. Undertegnede klarte imidlertid ikke helt å knytte seg nok til Tobias og Elin, eventuelt bli revet nok med av det sære og skumle, til å få så mye utav filmen. Som særegen filmatisk stemme er dog Johannes Nyholm virkelig en regissør å følge videre. Det er absolutt ikke hverdagskost av en film, dette her.