Den noe merkelige og annerledes familien Addams får leve i fred og ro i flere år, før det plutselig vokser frem en helt ny by i nabolaget. En påtrengende oppussingsekspert ser på Addams-familien som en trussel og vederstyggelighet for byen, og da blir det fort slutt på familiefreden!

Familien Addams returnerer dermed til det store lerret når figurene, basert på illustratør Charles Addams karakterer, denne gang opptrer i animert form. Fra før husker mange kanskje særlig 90-tallsfilmene med Anjelica Huston og Raul Julia i hovedroller, og med årets versjon kan man kanskje si at det var på tide og relansere dem for en ny generasjon.

Historien begynner med en fin introduserende del hvor vi får se hvordan denne merksnodige familien ble formet. 13 år senere har de etablert seg for lengst, fått to barn, og sønnen i huset nærmer seg sin ”konfirmasjon”, noe som i dette tilfellet innebærer en sabeloppvisning som skal illustrere hans overgang fra barn til voksen. Hele den ravende galne familien skal komme, ung som gammel, men lille Pugsley er alt for lite disiplinert til å takle dette og seremonien står i fare for å bli totalt mislykket.

Samtidig driver et tv-team og pusser opp en hel liten by i nabolaget, hvor den energiske og psykedelisk intense programlederen desperat akter å få pussa opp også Addamsfamiliens sjenerende kråkeslått av et reir. Slikt blir det ablegøyer og bråk av, og filmens særs enkle handling er mest en pådriver for tull og fjas, til vekslende hell.

I motsetning til mang en overflatisk og supergrunn animasjon for barn og unge, kan heldigvis Familien Addams tilby noen herlige alternativer til det glossy og enkle. Flere av karakterene er både morsomt mørke og dystre, samtidig som manuset tidvis treffer deilig blink med sin galgenhumor.

I kontrasten familien Addams og det overhappy kunstige tv-teamet, oppstår dermed en del moro får både barn og voksen. Noe av manus er også såpass ”dypt” at man må tygge litt på det for å ta humoren og poengene, noe som gir filmen en ekstraverdi. Slik er filmen på sitt beste en herlig blanding av tidssatire, mennesketypeskildringer og lett gjenkjennelige situasjoner som morer og underholder.

Samtidig er dette en animasjon som ikke slår deg i bakken rent visuelt, ei heller imponerer mye av gnålet som preger litt for mye av handlingen. Her er det nemlig såpass store overdrivelser underveis, inkludert totalt far-out ting som rakettflyging og bombesprengning, ei løve som husdyr, med mer, noe man kunne spart seg litt for.

Den er ellers litt for lite gjennomgående smart og morsom, selv om den altså tidvis også glimter til. Det gode er at man må bruker hjernen litt her og der, og man skulle gjerne ha sett mye mer av denne typen ”intelligent” og herlig humor, isteden for klassisk bråkete og overdrevet action.

Til slutt får man påklistret en overtydelig moral og politikk, noe man tross alt har skjønt igjennom hele filmen. Det handler om å være annerledes. Om oppvekst og identitetssøking. Om det å være greie mot folk som er annerledes. You name it.

Familien Addams føles dermed som en delvis supersafe animasjon, som formidler karakterene og denne familien på en helt grei og underholdende måte, samtidig som den også heldigvis glitrer mer til innimellom. Ikke minst er dette en såpass vill, gal og herlig annerledes familie at det tidvis føles som man sitter og ser på barneanimasjon dynket i en passe dose syre, ja nærmest som en blanding av røffheten til Terkel i Knipe, møter en Tim Burton-animasjon á la Corpse Bride og The Nightmare Before Christmas. En takknemmelig og litt annerledes særegen animasjon som i god grad kan anbefales som både morsom, litt tankevekkende og lærerik for barn.