Et år etter at Lillians tvillingbror dør på mystisk vis, vender hun og en vennegjeng tilbake til stedet som er deres gamle familiehytte. Hun selv vil selge hytta og glemme stedet, men like etter ankomst begynner mystiske ting å skje. Lillian går i søvne, og virkelighet og mareritt blandes til noe skremmende. Noen, eller noe, jakter dem i skogen, og til slutt dukker én av dem opp, død!

En av Norges store filmklassikere får en ny drakt når regissør Nini Bull Robsahm nå har latt seg inspirere av den originale De Dødes Tjern. Historien, igjen basert på krimromanen av Bernhard Borge (André Bjerke), fortoner seg forholdsvis likt også i denne nye versjonen, men hvor enkelte nyere elementer er lagt til.

Etter hvert som Lillian begynner å oppføre seg rart, gå i søvne, og i tillegg andre også opplever rare ting, blir vennegjengen tvunget til å stille seg spørsmål ved hva som egentlig skjer på stedet.

Er det legenden Tore Gruvik som er på ferde? Kanskje var ikke Lillians bror Bjørn død likevel? Eller er det bare huldra og nøkken som lager kvalm for gjengen? Det velkjente tjernet ved hytta sies da også å inneha en mystisk kraft som trekker mennesker med seg ned i det bunnløse dypet.

I hovedrollen som Lillian står dyktige og sympatiske Iben Akerlie (Dryads, Victoria) som den noe dystre og forvirra tvillingsøsteren, hvis bror altså mystisk forsvant året i forveien. Rundt henne befinner det seg en skrekkfilmelskende podcast-gründer av en kamerat, en beundrende dansk ekskjæreste, et norsk/dansk vennepar, samt en svensk venn (nok en eks?) som stikker innom for å hilse. Et lite knippe mistenkte der altså, samt at stedet selv muligens kan være av den kriminelle og onde utførende sorten. Faktisk.

Regissør Robsahm har lagt til noen nye elementer i historien som for så vidt er greie nok, om man sluker dem. Dette gjør historien hakket mer moderne og oppdatert, uten at helhetsfølelsen likevel kjennes så voldsomt moderne at det gjør noe. Location lagt til denne store hytta uti ødemarka, samt et filmatisk språk som i stor grad slavisk går i genregrepenes fotspor, gjør filmen lite overraskende eller frisk filmatisk sett. Det er lite man ikke har sett hundre ganger før her.

Den er pen, fin å se på, og alt det der, men det er til slutt ingen enkeltscener eller noe visuelt minneverdig som sitter igjen på netthinnen. Skuespillerne leverer sånn greit nok, men det er litt forvirrende, og rart, at to av dem er danske, den ene svensk, og resten norsk.

Akerlie i front er flink til å se dyster og bedrøvet ut, men det er generelt vanskelig å komme særlig under huden på henne, mens de andre karakterene rundt henne også er veldig overflatiske og enkle. Ikke minst er Barnhard-karakteren direkte irriterende skrevet, spilt av ”skøyeren” Jakob Andersen Schøyen, en slags klassisk ”moroklump” av en klovnekarakter som bare irriterer i slike filmer. Alltid. Timingen og humoren hans makter ikke å løfte stemningen iblant gjengen, og jammen meg klarer han heller ikke dette hos meg som publikummer heller.

Han reflekterer også et annet problem med filmen, nemlig dens mangel på godt driv, energi og tidvis timing. Det brukes gjespende mye tid på Lillians bekymrede blikk, masse utdragende antydninger og merkelige syner, uten at det fenger eller skjer så forferdelig mye. I en spenningsfilm er dette nærmest utilgivelig. I lengden, riktignok. De få skvettene av overraskelser som forekommer, er derfor heller ikke nok til å gjøre De dødes tjern til noe herlig spenningsopplevelse.

På den annen side er det forsøk på humor her. Foruten den feilslåtte Bernhards forsøk på å være moroklump, serveres det flere småmorsomme filmreferanser som i det minste speiler det man selv kanskje tenker, i akkurat samme scene. Jeg glemte forresten den åttende karakteren her, nemlig hunden til Lillian, en schäferhund som synes å komme og gå som den vil, både i huset, i skogen og som merkelig nok er fraværende i mang en scene, av uvisse grunner.

De dødes tjern er en slik film som ikke tilbyr nok nytt eller særegent til å feste seg nevneverdig, selv om det selvsagt også er gode og stødige filmtekniske sider her. Musikken er eksempelvis deilig ”gammeldags” skrekkmusikk med orkester, mens locationen for historien byr på idylliske, og ikke fullt så idylliske, stemninger til historien. Man lurer selvsagt også på hvem den store stygge karakteren av dem er. For lite engasjerende karakterer og spenningsdriv som virkelig sitrer, er imidlertid mangler filmen lider solid under. Det er gledelig å se bestemte nye elementer som er tilført historien og som gir den en aldri så liten twist, men dette er ikke nok til å skape den skikkelig ugne skrekkopplevelsen dette burde være.