Kate er notorisk fæl til alltid å ta de gale valgene, og med en jobb som alv i en julebutikk, føles bunnen virkelig nådd. Når hun imidlertid møter og forelsker seg i Tom, ser lykken endelig ut til å snu og Kate lærer å sette pris på julen på en ny måte.

Paul Feig er mannen som står for mang en sterk kvinnedrevet film de siste 10 årene, med titler som Bridesmaids, The Heat, Spy, Ghostbusters og A Simple Favor på samvittigheten. Et fyldig knippe filmer her som ble mer eller mindre både suksessfulle og godt likt, eller tryna skikkelig. Hans nyeste tilskudd i feministfilmrekken er et utilslørt forsøk på å gå julefilmen over alle julefilmer i Love, Actually, i næringen. Klarer den dét da, mon tro?

Med manus av selveste Emma Thompson, som også spiller hovedrollens mor her, har Feig og Thompson forsøkt seg på noe det ikke akkurat lukter nyavfyrt krutt av. Med velsignelse fra George Michael, før han døde, satte Thompson seg ned og spant en romantisk historie rundt hans musikk og sanger. Derav tittelen Last Christmas, må skjønne.

Så, hva skjedde da, forrige jul? Man sitter lenge og lurer på akkurat dette. Undertegnede skal være den første til å gledelig rope på en arvtaker til den ihjelslitte og totalt oppbrukte britiske julesviska av en film som Love, Actually har blitt, så en ny romantisk julekomedie hadde ikke vært å forrakte.

Feigs forsøk må sies å være mer kjedelig, flat og ikke fullt så emosjonell som blant annet Love, Actually, men har i det minste sin helt egen twist som får oss til å tenke, føle og erkjenne litt, riktignok først mot slutten. Frem til da er særlig filmens første time stort sett så middels interessant, dvask morsom, og kun akkurat så sjarmerende som en slik film virkelig bør være. Ikke noe mer.

Mye av problemet ligger i hovedkarakteren Kates slitsomme, gnålete og ekstroverte personlighet. Hun er rotete, sløv, glemsken og en slik irriterende person som lever og fortærer av andre, enten det gjelder for å ha et tak over hodet, spise deres mat, eller bare irriterer folk og fe generelt med sin tilstedeværelse.

Plutselig en dag dukker det opp en høy og smukk kjekkas som av en eller annen grunn finner dette rotehodet tiltrekkende. Hmm..., merkelig, her er det noe som ikke stemmer, eller føles troverdig.

Man må himle litt med øynene når man, igjen, ser Henry Golding i en slik typecasta kjekkasrolle. Dette var han også i Crazy Rich Asians og nevnte A Simple Favor fra i fjor. Endelig godt Emilia Clarke da får lyse opp lerretet litt med sitt enorme smil, og forøvrig gode spill og tilstedeværelse, isteden for å se alvorlig og dyster ut som i Game of Thrones.

Emma Thompson som østeuropeisk mor er også småmorsom til tider, men man sitter og ergrer seg over at manus ikke flesker mer til, og har større humoristisk slagkraft enn det det klarer å oppvise.

Last Christmas blir i det hele tatt overveiende for dvask hele veien til å fenge skikkelig. Sangene til Michael føles også stort sett, om man ser bort i fra tittelmelodien, ofte lite relevante for handlingen der de vanligvis bare blir slengt på som lydbroer mellom scenene. Emosjonelt kommer den seg litt mot slutten, hvor nye impulser slenges inn i historien og for så vidt kunne gjort den så mye mer interessant, viktig og vektig tematisk sett, hadde dette bare blitt utforsket mer, og tidligere. Isteden får de i fra før av åpenlyse moralske og tematiske linjene godt selskap av enda flere sukkersøte visdomsord i fra en karakter som riktignok har gjennomgått litt den siste tiden. Men, slikt er det vel mer enn nok av folk som klarer å relatere seg til, så filmen blir sikkert godt mottatt, uansett.