Det var en gang ei lita bygd som lå for seg selv oppi åsen. Folka der var omtrent som andre folk, men hadde for uvane å være veldig glemskne. De glemte de merkeligste ting, inkludert at det var blitt jul! Lille Elise bor i bygda, om må få hjelp av snekker Andersen og selveste Julenissen for å redde jula, før det er for sent.

Fra universet til Alf Prøysen vender Snekker Andersen igjen tilbake, også denne gang i Trond Espen Seims skikkelse. Ny regissør fra førstefilmen i Andrea Eckerbom har det blitt, og med sin regidebut klarer hun i god sjarmerende grad å formidle både den Prøysenske og norske julestemningen slik at både ung som gammel vil kunne kose seg med denne historien.

Seim som Andersen er fremdeles gromgod og herlig som (denne gang) alenepappa. Hvor det har blitt av kjerringa fra førstefilmen, vites ikke, men det er mulig hun stakk fordi han var en anelse surrete og klovneaktig i førstefilmen. Men gudene vet.

Også denne gang føles historien nærmest tradisjonen tro noe gammelmodig innen kjønnsrollemønstre og slik, men dette er heldigvis ikke noe som ødelegger eller skjemmer filmen for mye eller for lenge.

I sentrum står altså lille Elise, sjarmerende spilt av Miriam Kolstad Strand. Et knippe velkjente fjes som Christian Skolmen, Maria Blokhus, Jan Gunnar Røise, Marianne Krogness og Anders Baasmo som julenissen (med en morsom lys pipete stemme), tilfører noe enda mer kjent og kjært norsk over produksjonen.

Det urnorske, idylliske landskapet med hus og hytter i snøkledde landskap, gjør det nærmest umulig ikke å kjenne både lukt og julestemning igjennom lerretet. Denne lille glemskne ”demensbygda”, byr videre på flere morsomheter som i hvert fall de aller minste sikkert vil hyle av latter til, som gubber som glemmer å ta på seg buksa, eller at noen daglig faller ut av loftsvinduet fordi de har glemt det ikke er noe stige der.

Vi voksne får prøve å overse alle ulogiskhetene i historien og dens rare premiss, og heller suge til oss filmens julestemning, inkludert retro elementer som sjarmerer. Ellers kunne det selvsagt vært spyttet inn enda mer sprekhet i filmspråk og enkeltscener, for det finnes et par av disse som man gjerne skulle sett mer av.

Den lille bygda i Snekker Andersen og Julenissen 2, likner for øvrig mistenkelig på oppsettet i Skomakergata, du vet, hvor torget ligger i midten og husene er dandert rundt juletreet der. Muligens er dette også et helt bevisst valgt, for slik å dra med oss voksne enda litt mer. Dette er humor og sjarm for barna, og mest nostalgi for oss voksne. En koselig og safe julevinner.