Den pensjonerte politimannen og enkemannen Ingimundur blir besatt av tanken om at hans avdøde kone var utro. Etter at hun omkom i en mystisk bilulykke, har Ingimundur brukt tida på å pusse opp huset sitt og tilbringe tid med barnebarnet Salka. Mistanken om konas utroskap tar imidlertid mer og mer over livet hans, og tanken på hevn blir til slutt den eneste utvei for ham.

Med det værbitte islandske landskap som location og bakteppe, har regissør Hlynur Pálmason laget en både stillferdig og behagelig film, men som også etter hvert blir både dirrende energisk og emosjonelt voldsom.

Det handler mye om følelser og sorgarbeid, eller, mangelen på sådan. Ingimundur er av den hardbarka og macho typen mann, en kar som viser lite følelser og enda mindre virker å ha grått en eneste tåre over konas død. Ikke for at han ikke elsket henne, men som portrett av et menneske hvis følelsesliv mye dreier seg om hvordan man løser hverdagen på forskjellige vis, på mange måter er hans form for terapi og bearbeiding.

Hans samtaler med psykolog og et evig mas etter å vise følelser, er da også noe sikkert mangt et menneske kan kjenne seg igjen i. Denne tilnærmingen passer derimot ikke denne islandske karen, og slik treffer historien en interessant nerve og poeng.

Filmens første del bærer dog preg av å ikke bare være kald og litt retningsløs, men man sitter i det hele tatt og funderer på hva som skjer her, annet enn å følge Ingimundur og hans hverdagssysler. Denne første timen bærer derfor preg av å være noe repeterende og tålmodighetsprøvende stillestående, med et kunstnerisk språk som lenge tenderer mot pretensiøst og altså motivfattig utover det å skildre islandsk hverdagsrealisme.

Og det hele er virkelig både veldig troverdig realistisk og har denne befriende råheten over seg som kombinert med strålende skuespill fra spesielt hovedkarakterene, skaper en likevel gradvis innsugende effekt på oss.

Kjemien og spillet mellom Ingimundur, spilt av Ingvar Sigurdsson, og barnebarnet Salka er helt fantastisk og tidvis både rørende og sjarmerende morsomt. De to er det bankende hjertet i sentrum her, og er mye med på å gi Ingimundur både dybde, troverdighet og relevans som karakter.

Man blir med andre ord sterkt knyttet til disse to, og samme med historiens utvikling og noe voldsomme forandring etter hvert, vokser et stigende engasjement i oss frem og ender med en nærmest perfekt forløsende slutt hvor følelsene endelig slippes løs, både hos oss og Ingimundur.

En hvit, hvit dag er på mange måter en veldig maskulin film. Filmatisk utrykk, setting og med Ingimundurs mannlighet i fokus, skaper et portrett som er svært interessant i våre feministisk vridde og fokuserte tid, hvor det å være mann nærmest kan oppfattes som et eget skjellsord. En historie som starter nærmest gjespende og krevende tålmodig, og føles farlig nært en kunsterisk tom pretensiøsitet, viser seg å ha noe langt viktigere og vektigere på hjertet. Med denne filmen settes derfor mye viktig i fokus, som at ingen takler sorg og slik likt, og at menn på lang vei kan ha andre måter å bearbeide og fokusere på ting i kjølvannet av traumatiske opplevelser. Slik blir dette ikke bare en viktig, men også en veldig takknemlig film, som motvekt til mye av dagens kjønnskulturelle landskap og tendenser. En hvit, hvit dag er for øvrig Islands Oscar-bidrag til neste år og kan vise seg å treffe en nerve, også blant akademiet.