Etter flere tiår siden den traumatiske opplevelsen på Overlook Hotell, sliter Dan Torrence fremdeles med minner og sine overnaturlige evner. Når han så møter en ung jente som viser seg å ha liknende krefter, utvikler et nytt mareritt seg. Dan må nemlig forsøke å beskytte henne mot kulten ”The True Knot” som jakter på begavede barn og deres krefter som kan gi dem udødelighet.

Å hoppe etter en av filmhistoriens aller beste og mest særegne filmer er ikke bare, bare. Oppfølgeren til Stanley Kubricks legendariske The Shining er basert på Stephen Kings egen oppfølgerbok, Doctor Sleep, fra 2013.

Regissør denne gang er Mike Flanagan, en kar som har gjort King-historier før, som i Geralds Game i 2017. Ellers står Flanagan bak brukbare og særegne skrekkiser som Oculus, Hush, Before I Wake, Ouija: Origin of Evil, samt det lekre, stemningsfulle og sterke familiedramaet The Haunting of Hill House fra i fjor høst.

Flanagans styrke ligger mye i visuelle vakre fremstillinger, samt en evne til å suge oss inn i handlingen igjennom sine karakterer, selv om tematikk og handling i utgangspunktet kan være krevende å svelge.

I tilfellet med Doctor Sleep, er det også her en klassisk King-tematisk tung og spesiell handling man må forsøke å bli sugd inn i, nemlig fenomenet med ’shining’, altså evnen til å se og kommunisere med en annen person som har disse evnene. Dan Torrence evner fikk vi se en del av tilbake i 1980, og nå er det altså langt flere som også viser seg å ha disse skremmende egenskapene.

En gruppe begavede ”shinere” jakter likesinnede for så bare å drepe dem og suge livskraften ut av dem. Slik blir de selv sterkere, og i tillegg lever de langt lengre enn vanlige mennesker. Når de etter hvert oppdager unge Abra Stone, merker de at hun har en særs sterk grad av ”shining”-kraft og blir følgende hissige etter å få tak i henne. Dan selv har sine egne demoner han sliter med i alkoholisme, samtidig som hans beskyttelse av Abra etter hvert fører dem til gamle og kjente skremmende trakter.

Ewan McGregor spiller den voksne Dan, en i utgangspunktet sympatisk skuespiller, men som bare blir direkte kjedelig og veldig forglemmelig i denne filmen. Rebecca Ferguson, også en virkelig sjarmerende skuespiller, spiller den mektige Rose The Hat, lederen for sekten ”The True Knot”. Til å være den store skurken, må det sies at vakre Ferguson verken er særlig skremmende, skummel, creepy eller evner å vekke noe voldsom spenning i undertegnede, hver gang hun entrer bildet. Hun får slik stå som symbol på mye av problemet med Doctor Sleep – den er aldri verken særegen nok, skummel eller særlig skremmende.

Nå er det vel ingen som verken trodde, eller forventet, at denne oppfølgeren på noen måte skulle klare og matche førstefilmen, og den er også veldig annerledes som film, men det er likevel skuffende at Flanagans forventede særegne filmspråk, bilder og denne innsugende kraften nærmest ikke er til stede i det hele tatt. Kun i små doser vekkes det litt engasjement, spenning og vakre enkeltscener, men ellers dras den svært tynne handlingen i jakten på lille Abra ut i det lange og det brede. Ja, det går faktisk nøyaktig to timer før det egentlig skjer noe av virkelig interesse her, uten å røpe hva dette konkret er.

Frem til dette føles Doctor Sleep nesten skremmende søvndyssende, med repetisjoner, uttværing og mindre engasjert handling som nærmest dreper både tempo, driv og suggerende medrivenhet. Skuespillet er greit. Bilder, effekter og noen enkeltscener er også bare pene og greie. Resten er kjedelig og veldig forglemmelig. Når vi i tillegg også får nytagninger av konkrete scener og karakterer fra førstefilmen, men selvsagt med nye og andre skuespillere, er det litt fascinerende i starten, men så bare en rar, og feil, følelse.

Hvis man ser bort i fra historiens og filmens kobling til Ondskapens Hotell, kunne Doctor Sleep nemlig like gjerne vært en helt streit, kjedelig film om en gruppe vampyrer, eller noe liknende overnaturlig, som kjemper og forsøker å drepe hverandre. Twilight, var det en filmserie som het for noen år siden, om du husker, bare for å gi et lite hint om engasjementsnivået her.

Historien om Dan Torrence og de andre gir flere svar og koblinger til førstefilmen, absolutt, men regissør Flanagan virker å ha vært for mye opptatt av å være tro til Kings historie her til at dette som film blir noe særlig mer spennende av den grunn. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å si dette, men Kubricks milepæl av en film blir i lys av dette stående som et enda bedre bilde på hvor sterk Ondskapens Hotell var som nettopp film. Ikke grunnet Kings overnaturlige historie og tematikk, som altså uansett trenger masse godvilje til å slukes, men grunnet regissørens evne til å skape noe helt unikt oppslukende og ikke minst spennende, med sitt medium. Flanagans forsøk er muligens resultat av en litt for stor respekt for Kubricks stil og uttrykk, samt sin egen frykt for å gå ham i næringen, men ingenting er verre enn en film uten særpreg. Denne dessuten alt for lange filmen blir derfor lite minneverdig, selv om man forsøker å ikke sammenlikner den med førstefilmen.