Det er enkelte regissører som tydeligvis har blitt såpass store fordi de er et produkt av ”gamle” Hollywood, altså den tiden da nærmest hvem som helst fikk store bein innenfor industrien, bare man kjente nok menn innen bransjen. Regissør Roland Emmerich har gitt oss uforglemmelige pengeinnsopende blockbustere som Independence Day og The Day After Tomorrow, men noen god regissør, nei det er han absolutt ikke.

Hans siste og nyeste machoepos skal visstnok være en hyllest til de modige soldatene og mennene som ofret sitt i det avgjørende slaget mot japanerne om Midway, en av de mest storslagne kampene mot seier i Stillehavet under den andre verdenskrig.

Dette er videre en type film som kanskje tror den er en hyllest til soldatene og berørte, men som nærmest skammelig består av lite annet enn pengegenererende action uten dybdesubstans eller stort annet enn episodiske krigsscener. Det er lite som skaper følelser, engasjement eller genuin krigsformidling her, utover Bam! Crash! Pang! og eplekjekke karer som tydeligvis mer er opptatt av å smøre egoet sitt, enn faktisk å samarbeide.

Hovedkarakteren Dick Best (ja, faktisk!) er en slik kar. En mann som durer i vei, flyr krigsflyet sitt på hårreisende egoistisk vis, tilsynelatende uten å tenke på konsekvensene om ting skulle gå galt. Han bedrer seg heldigvis litt underveis, blant annet etter mye kritikk fra befal og medsoldater, men ender ironisk nok opp som hyllet for sin ”tapperhet i strid”, noe som også kan beskrives som ”dumdristighet og egoisme i strid”.

Kanskje hadde ikke amerikanerne vunnet slaget uten nettopp slik oppførsel. Kanskje hadde de klart det likevel, med bedre samarbeid. Uansett er historien om slaget ved Midway en både fascinerende og litt ukjent hendelse som virkelig kunne ha forandret både utfall og etterfølger av krigen.

Emmerichs skildring byr dog på action for pengene, for å si det mildt. Her gås det raskt i kamp, og etterfølges av mang en krigsscene, uten de lengre og større pausene. Hva actionscenene angår, er også disse i stor grad så oppsiktsvekkende middels utdatert i CGI- og effektbruk, at det tidvis mer ser ut som et halvgammelt krigsdataspill, enn en storfilm anno 2019.

Bikarakterer, flere spilt av kjente fjes, svipper innom og lirer av seg overflatiske replikker eller kjører sine egotripper, uten at man egentlig blir så mye gladere i disse karene av den grunn.

Det kan med andre ord virke som om Emmerich i så stor grad er opptatt av å slikke gamle krigsmachoholdninger, at han virkelig tror slikt funker også i dag. Det er av samme grunn han heller ikke kan ansees som en verken god eller relevant regissør, men en kar som kun brukes for å generere penger til industrien. Å videre likevel kalle Midway en hyllest til de tapte, er dog like frekt overflatisk som noe annet vis å tjene penger på. Hollywood har jo gjort slik i alle tider, så intet nytt under solen sånn sett, men etter langt sterkere og nyere krigsskildringer som Dunkirk og Hacksaw Rigde, skulle man tro dette var en død type undergenre for lengst.

Som et siste punkt for å illustrere frekkheten rundt denne filmen, kan det nevnes at vi ikke får se én eneste, ikke én eneste (!) blodflekk eller dråpe her, ei heller en liten tåre som renner fra noen av karakterenes øyne. Hvordan dette i det hele tatt er mulig i en brutal krigsfilm anno 2019, nei det er det kun en kynisk bransje som vil holde aldersgrensen maksimalt langt nede for å tjene mest mulig penger, som kan svare på. Imens sitter man og gjesper over karakterene, skjebner og hendelser som burde rystet oss langt inn i sjelen. Håper ingen av de involverte i dette virkelige slaget fremdeles er i live. For dette er flaut.