Anja og Tomas er en storfamilie med felles barn og stebarn. På Lille Julaften får Anja vite at hun har fått en uhelbredelig diagnose, noe som forandrer hele livet og hverdagen, samt julehøytiden hvor familieselskap og annet vanligvis står i fokus. Hun og Tomas kastes som par selv inn i et lynkurs i gjensidig tillit og felles kamp for å takle det som plutselig har kommet inn i livene deres.

Regissør Maria Sødahl er tilbake i registolen etter flere års sykdom og hennes Håp er i stor grad basert på eget liv og opplevelser med kreftdiagnosen. I hovedrollen som Anja står Andrea Bræin Hovig som i år har hatt flere sentrale filmroller, at på til i svært gode filmer, som foruten Håp også i Disco og Barn. Hovig er intet mindre enn pålesolid, også i dette svært sterke, troverdige og balansert nyanserte menneskedramaet.

Det er ikke rent få nyanser av følelsesspekteret hun går igjennom i denne historien, og mot henne spiller en hakket mer ”kald” kar av et steinansikt i veteran Stellan Skarsgård. Han er på sin side likevel også så sedvanlig stødig og solid at man nærmest blir sittende å lure på om man over hodet har sett denne svensken i en dårlig rolle, noen gang?!

Sammen skaper de et smått vaklende og tidvis umake ektepar hvis forhold de siste 20 årene har gått kraftig opp og ned, men som grunnet dette vonde juleslaget i trynet finner tilbake til mye av det de elsker ved hverandre.

Sødahls film går nokså rett på sak, og blir med sin handling lagt til selveste juleuken umiddelbar emosjonelt sterk og relaterbar til svært mye, selv om man selv ikke skulle ha opplevd akkurat alvorlig sykdom slik som Anja. Det er likevel noe med nærheten til familie, tradisjoner, verdier og menneskevarme som uansett alltid forsterkes i julen, og historien får slik både en ekstra sterk kraft og påvirkning for oss som overværer det hele.

Selv om dette er en svært vond og tung historie, oppleves aldri selve filmen like steintung eller overbærende dyster. Sødahl har fått til en imponerende godt balansert skildring, hvor det triste, vonde og vanskelige aldri får ta bort verken håpet, sjarmen eller humoren i handlingen.

Den tidvise herlige galgenhumoren er i så måte et godt eksempel, hvor kanskje særlig Skarsgårds steinansikt gjør seg ekstra godt. Hovigs eminente skuespill får oss ellers til å fullstendig bli sugd inn i hennes emosjonelle berg- og dalbaner, samtidig som disse aldri føles påklistret eller kunstige. Virkelig en skuespillerbragd, dette!

Hvis ikke 2020 blir Hovigs prisdryssende år, inkludert Amanda-pris, ja så vet ikke jeg! Håp er en svært ærlig film som ikke viker unna det ubehagelige, men som ei heller ikke svartmaler livet, selv med de enorme slagene Anja og familien må ta, og det midt i juletiden. Litt stivt og kunstig spill fra visstnok ekte sykehuspersonell og slikt, tar ikke bort det for øvrig svært nyanserte og troverdig vellykkede i mye av hva dette menneskedramaet foretar seg. Det er videre helt umulig ikke å bli berørt av menneskene og situasjonene her. Manus og enkeltscener oppviser en stor forståelse for både ulikheter blant mennesker, og stadier hos oss. Til slutt får filmen også en litt kjent filmatisk klisjékraft over seg, nemlig at den får deg til å sette litt mer pris på livet og dine nærmeste når du forlater kinosalen. Et ekstra fint julebudskap i seg selv dette.