Når den suksessfulle krimforfatteren Harlan Throbey blir funnet død i sitt store herskapshus på sin 85-årsdag, er det ingen som er frie for mistanke. En eksentrisk detektiv blir av diffuse årsaker hyret inn, og han må forsøke å finne frem til hvem som drepte gamlefar blant hans dysfunksjonelle familie og trofaste stab.

Som en frisk og freidig hyllest til Agatha Christie-tradisjonen, er dette ’whodunnit’-mysteriet spekket med både stjernenavn, humor, smarthet og flere lag mellom linjene. Regissør er Rian Johnson som står bak sci-fiene Looper og Star Wars: The Last Jedi. Denne gang har han beina litt mer plantet på jorda, og har i tillegg også selv skrevet dette tidvis treffende og morsomme manuset.

Etter hvert som detektiv Benoit Blanc (Daniel Craig) sammen med politiet avdekker stadig flere løgner, misforhold og mistenkeligheter, skal det også vise seg at ting ikke nødvendigvis er slik man først ser for seg. Krimgenren av dette slaget er kanskje en type film som ikke lages lengre på denne måten, men som heller ikke er vanskelig å skjønne hvorfor ikke florerer i vår tid. Dette er nemlig så til de grader gjort så mange ganger før, spesielt innen tv-formatet og krimlitteraturen, at det kan ta motet fra den aller mest optimistiske å skulle finne opp ’whodunnit’-plottet på nytt.

Ekstra gledelige er det derfor at Johnsons manus og film oppleves som både genuint smart skrevet, fengende laget og spilt, og til slutt føles som en oppriktig kvalitetssterk krimhistorie, spesielt til amerikansk å være.

Her er det nemlig karakterene som driver ting fremover, isteden for det motsatte - at action og narrative billige grep kaster karakterene rundt. Man merker dessuten selv at hjernen jobber hele tiden, og at man slik blir dratt med inn i mysteriet.

Det er ikke minst imponerende, og ikke så rent sjeldent, å se at man har samlet såpass mange store og kjente navn til denne krimbuffeen. Regelrett deilig er det å se James Bond (Craig), Captain America (Chris Evans) og ”scream queen” herself i Jamie Lee Curtis i litt andre roller enn hva de nærmest er stereotypifisert seg i de siste årene.

Curtis er rett og slett helt fantastisk i en slik passivaggressiv og snerpete komisk rolle, mens Craigs smårare fremtoning er en fryd og overvære. Dessverre får ikke alle familiemedlemmene den tiden foran kamera som man skulle ønsket seg, for enkelte er veldig lite representert. Derimot får andre igjen langt mer skjermtid, noe som har mye med plottet og historien å gjøre selvsagt.

Tilbake til historien og denne typen filmer, er det fort gjort å glemme hvor vanskelig det er å gjøre nye variasjoner av en slik setting, hvor det er uhyre fort gjort å tråkke i klisjeene og bli for parodisk eller utilsiktet satirisk. Historien i Knives Out føles derimot heldigvis genuin og oppriktig, med flere twister og vendinger underveis. Filmen står slik på egne bein uten at den føles verken kjip, umotivert eller som et forsøk på etterlikning.

Historien kunne dog vært enda mer ”britisk” snobbete og sær, men med handlingen lagt til vår tid, er kanskje også dette en utfordring å bake inn i fiksjonen. Mer spennende kunne den også vært, den bruker nemlig mye tid på dialog og selve saksopprullingen, og hvor mesteparten av handlingen er stillestående dialogdrevet inni det store huset til Throbey. Litt mer tempo- og locationvariasjoner hadde også fort gjort den enda friskere, uten at dens uttrykk lider noe veldig at det altså, annet enn at dette er en personlig smakspreferanse.

Knives Out må slik sies å være en veldig vellykket og deilig underholdende krimgodbit som ikke bare hyller eldre elementer og grep, men som samtidig også stikker små skarpe kniver i oss underveis om vår tids moralske, kulturelle, politiske og menneskelige sider. Til slutt er den en slik film man umiddelbart vil se om igjen, både for å få enda bedre tak på plottet, samt forstå mer av godbitene innen manus. For én gangs skyld håper man derfor også på en oppfølger, eller at Johnson gjør noe liknende igjen!