---

Ingress:

Dronning Elsas magiske krefter blir gjenstand for nærmere undersøkelser når hun sammen med Anna, Kristoffer, Olaf og Sven legger ut på en lang og farlig ferd for å finne ut av hvorfor hun ble født med disse kreftene. Denne gang håper Elsa magien hennes er sterk nok til å redde dem ut av oppgavene som venter.

Anmeldelse:

En av historiens mest vellykkede og innbringende filmer har endelig fått sin oppfølger når Frost-universet her vender tilbake. Regissørparet Chris Buck og Jennifer Lee viderefører historien om Elsa og gjengen ved å utforske karakterer og universet rundt Arendelle litt mer.

De legger ut på en lang ferd som støtt og stadig avbrekkes med en sang eller to, merkbart flere i denne omgangen enn tilbake i 2013. Igjen er det noen av sangene som setter seg som klister på hjernen og virkelig fenger. Inkludert er også innslag av norsk korsang og et nydelig tema av artisten Aurora, men den øvrige mengden av sangene føles litt i overkant mange og unødvendige, både for handlingen og ørene.

Noe av det som slår en ved denne oppfølgeren er at den også nå er knakende visuell deilig og vakker. Fargepalletten er passende nok i kalde blåtoner, med innslag av både vinterhvitt, gråtoneskala og nordlysvariasjoner. Handlingen bringer denne gang også inn så mye nordisk og ”norsk”, at man nesten føler man sitter og ser på en norsk animasjonsfilm.

Foruten landskapet, trollene og de visuelle tablåene, er også de kulturelle innslagene som kan minne mye om samefolket med på å gjøre Frost 2 enda mer fyldig og rik både blant karakterene og tematisk rundt folketro og kultur. Det er også gledelig at kjønnsbalansen i denne filmen virkelig viser at man har kommet langt på den fronten, særlig om man ser Frost-filmene opp i mot Disneys tidligere animasjonskatalog.

Handlingsmessig føles dog denne filmen ikke fullt så engasjerende kanskje som førsterunden. Det er også såpass mange rare og merkelige digresjoner av narrativt visuelt tull underveis på denne reisen, at man tidvis føler man overværer mang en surrealistisk syretripp av noen scener.

Blant annet møter vi på en fargerik salamander som føles unødvendig for handlingen, og en scene med Olav virker nærmest som han hallusinerer seg rundt i landskapet. Sistnevnte scene er dog morsom, men rar, og Olav står igjen for flere av de herligste øyeblikkene i filmen.

Utøvelsen av magi blir også med på å gjøre filmen langt mer magisk og visuell snadderaktig denne gang, uten at dette nødvendigvis gjør filmen noe særlig mer interessant, men mer pen å se på. Et av sangnumrene til Elsa gir regelrett frysninger på ryggen, både musikalsk og visuelt, mens verdenslandeplagen i Let it go, heldigvis denne gang er droppet. Verden er nok møkkalei den nå, så la den gå. La heller de nye sangplagene ta verdens stakkars småbarnsfamilier i tiden fremover.

Frost 2 er med andre ord en fornøyelig og tidvis skamvakker animasjon, igjen, som verken overrasker stort eller makter å være helt der oppe innen handling og helhetsopplevelse. Den kunne med fordel blant annet vært trimma litt ned her og der, men en knallsikker ny suksess for Disney og verdens småbarnsfamilier, er den like fullt garantert.