En tankbil kolliderer i en tunnel i den iskalde norske fjellheimen. Flere titalls mennesker blir stengt inne i tunnelen, og den livsfarlige røyken er bare noe av det som gjør at de må kjempe for livet. Hjelpemannskap og forsterkninger står fast, og det blir opp til et knippe lokale helter å gjøre det de kan for å redde menneskene.

Regissør Pål Øie (Villmark, Skjult) har beveget seg litt over på det mer hverdagsskremmende og sannsynlige. Thorbjørn Harr spiller Stein, en lokal tunnelarbeider som må trå til for å redde folkene som er innesperret, inkludert sin datter Elise, fint spilt av Ylva Fuglerud.

Disse to spilte begge mot hverandre også i Kielergata, og Fuglerud og Harr har en god kjemi som de mest sentrale karakterene. Elise føles imidlertid i starten som noe underfortalt og mindre troverdig. At hun eksempelvis ikke unner faren en ny kjæreste, etter morens bortgang for tre år siden, føles gammeldags og filmatisk kunstig, som for bare å etablere et gnissende forhold mellom dem.

Et knippe hakket overkarikerte bikarakterer av diverse norsk dialektsnakkende mennesker forøvrig, fargelegger om ikke annet underholdningsaspektet noe og viser noe av det typisk norske ved våre fjelloverganger. Det er her man ofte møtes, på tvers av både landsdel og sosial klasse og følgende blir det en salig blanding mennesker som blir fanget i tunnelen.

Man skimter skrekkfilmregissør Øyes tilnærming og lyst til å skremme oss underveis. Noen ugne og fæle scener setter scenarioet i perspektiv og skildrer hvor mye fælt som kan skje under en slik ulykke. Oppbygningen mot dette er også noe av filmens sterkeste kort. Litt mer av slik direkte skrekk kunne kanskje også gjort filmen langt mer spennende, i retning skrekkthriller, enn dramathriller.

Ikke at Tunnelen ikke er spennende, bevares, men den er ikke noe overraskende på dette plan, utover det forventede. Samtidig er det selvsagt grenser for hvor sjokkerende og ekkel en familievennlig norsk blockbuster som dette får være av produsenter og de som har betalt for den, noe som ytterligere drar den ned i gjennomsnittsland.

Tunnelen forsvinner med andre ord selv litt i den filmatiske røyken av typiske katastrofethrillere, selv om det absolutt også er mye stødig og godt filmatisk håndverk her. Man sitter derfor til slutt og kjenner på følelsen av hvorfor man skal se en slik film. Den mangler jo blant annet Skjelvet og Bølgens WOW!-effekter og scener, mens historien i det store og hele er ganske så rørende og karakterspennende på et ’sett det før’-nivå, jo da, men også dørgende dyster, mørk og tragisk.

Tankevekkende og skremmende er den like fullt på et realistisk og troverdig plan. Det er også et knippe fint skrevne og spilte biroller her som viser flere involvertes side, og ikke bare de som spesifikt deltar i tunnelscenarioet.

Kjøreturen hjem til eller fra jul blir muligens hakket mer spennende og respektfullt utført, om man velger å se denne i julen. Det er forøvrig lite å få utav Tunnelen annet en litt generell spenning dog, til det er dette en alt for konvensjonell film. Utover dette, innbyr den mest til tankespinn rundt hvorvidt man heller skal begynne å ta mer fly og tog, istedenfor å kjøre igjennom dette langstrakte tunnellandet. Men dét er vel ikke helt politisk korrekt for tiden.