Å se Cats i filmversjon er en særdeles merksnodig opplevelse. Her er det så mye rart som skjer i ører og øyne at man nesten ikke vet hva man skal tenke, tro og mene. La oss starte med selve materialet her, for Cats som historie (opprinnelig skrevet av T.S. Eliot som en samling av kattedikt) er ikke noe særlig interessant verken på papiret eller som musikal. Det er selvsagt noen pene enkeltsanger innimellom, som den legendariske Memories (Webber), samt den helt nye og pene Golden Globe-nominerte Beautiful Ghosts (Swift/Webber).

Selve historien er i store deler av filmen fraværende og/eller helt umulig å forstå, men la meg i det minste forsøke... En gjeng katter kalt Jellicles holder en natt hvert år en konkurranse hvor de igjennom sang og dans forsøker å bli valgt ut til å få en ny sjanse i livet. Vinneren blir så sendt til himmels (!) (også kalt Heaviside Layer) for å få komme tilbake til et nytt liv (!). Forstå det den som kan.

På veien hit, består filmen stort sett av et utall sangnumre hvor den ene nye kattelørva etter den andre, gjør sin entré og synger enten en ny søvndyssende sang, eller forsøker å imponere de andre kattene med sine personlige særtrekk. Musikken er det sikkert mange som liker, men det er påfallende få virkelig fengende sanger her, foruten de som er nevnt overfor. En særs grell bruk av et 80-tallsaktig plastisk synthesizer/keyboard-tema går igjen i filmen, mens man nærmest får frysninger på ryggen.

Heldigvis kommer det et par storslåtte orkesternumre etter hvert, men da har ”kattehåra” våre for lengst reist seg i småsint bust over den øvrige fæle musikken.

Rent visuelt er riktig nok dette en småinteressant filmatisk affære. Her brukes tydeligvis nåtidens CGI for alt den er verdt, med svært blandet resultat. Å slenge menneskeansikter og datagenerert onepiece-drakter i pels på syngende mennesker, føles fra første scene av ganske så kunstig og visuelt oppslukende merkelig.

En av hovedkarakterene i katten Victoria (Francesca Hayward) ser eksempelvis ut som hun har alt for store ansiktstrekk i forhold til hodet, mens ingen av kattene av en eller annen merkelig grunn har klør. Rebel Wilson forsøker å være morsom i (nok en) tjukkebollefeita-rolle som en klønete Pusur-aktig katt, men som over hodet ikke treffer med humoren hun i følge manuset er tvunget til å mjaue av seg. Stakkars.

Da ser heldigvis noen andre av kattene hakket bedre ut, som Idris Elbas Macavity, Judi Denchs Old Deuteronomy og Jennifer Hudsons Grizabella. Sistnevnte kan i det minste også synge, mens gamlemor Denchs konstant småsure synging faktisk gjør henne aldri så lite gamlissjarmerende. Det er da noe.

Det øvrige kattegalleriet introduseres altså med nærmest hver sin sang, men uten at man etterpå verken husker noen av dem, og enda mindre bryr oss om dem.

Cats anno 2019 er med andre ord en film det er svært lett å angripe både på en fjollete og useriøs måte. Den er nemlig veldig vanskelig å ta seriøst, både grunnet en irriterende uengasjerende historie, karakterer vi enten ikke får tak på eller bryr oss om, eller rett og slett fordi filmen ikke klarer å gi oss øvrige gode grunner til å elske den. Dens riktig nok tidvise gode prestasjoner forsvinner helt i et freakshow av sminke, CGI, katt, menneske, sang og ”sang”, gjort med en dørgende kjedelig regi og narrativ utvikling.

Dette er nesten to timer med skabbete gatekatter som har en trang til å jamre frem hvem de er, én etter én, og det hele er bare dørgende kjedelig. Se for deg to timer med evigvarende introduksjoner av syngende menneskekarakterer. At dette er katter isteden, gjør det ikke noe mer interessant, faktisk, og det hele viser hvor vanskelig det kan være å lage en filmatisk oppriktig fengende musikal. Så, kjære alle Cats-tilhengere, det er sikkert mange av dere der ute - vær så snill og ikke tving med samboeren på denne, for da er dere oppriktig onde. Lid dere heller igjennom filmen selv. Mjau!