Den tyske seriemorderen Fritz Honka satte sjokkbølger i Hamburg på 70-tallet. Hans faste stampub ”Den Gylne Hanske” var stedet han møtte sine ofre i kvinnelige prostituerte. Etter å ha drept dem, gjemte han kroppsdelene deres i leiligheten sin, noe naboene etter hvert kjenner lukten av. Dette er filmen om virkelighetens Honka.

Akkurat i disse årene, nærmere bestemt i 1973, ble regissør Fatih Akin født, nettopp i Hamburg. Om dette er en stor medvirkende faktor for hvorfor han har ønsket å lage film om Honka vites ikke, men det sier seg selv at historien om Honka i stor grad må ha hatt innvirkning på byen og satt sine spor på hans egen barndom. Akin står for øvrig bak filmer som den Golden Globe- og Cannes-vinnende Ut av intet (2017), Soul Kitchen (2009) og Den andre siden (2007).

Tyske seriemordere er verken dagligdags på film, ei heller i virkeligheten, og historien om Honka er da også en særdeles grusom en, selv til dette emnet å være. For å ta det beste ved Den Gylne Hanske først. Produksjonsdesignen er helt fabelaktig ekkel, vemmelig og troverdig jævlig i denne filmen. (Bilder vi til slutt får se fra Honkas ekte leilighet vise dog at det muligens var enda verre i virkeligheten.)

Scenografien, sminken, interiør, stofflighet i tapet, klær og annet, er så ekkelt og 70-tallsaktig gjengitt at man nesten vrir seg i stolen av vemmelse, og enda har jeg ikke kommet inn på selve volds- og drapsscenene. Disse er ikke for sarte sjeler, selv om vi heldigvis spares for det visuelt verste, som når Honka tar frem saga og parterer sine ofre.

Tapre Jonas Dassler i hovedrollen, må ha gått noen runder med seg selv før han tok på seg denne rollen, en karakter som vil følge ham resten av livet og karrieren. Her er nakenhet, voldsscener og selvsagt ansiktssminke som transformerer ham til Honka, og hans kroppsholdning og bevegelser føles oppriktig og godt spilt.

Birollene er også fabelaktige. Ekle. Forferdelig ekle! Folk har fettete og grisete hår, sminken er på halv-tolv, og man regelrett kjenner eimen av møkkalukt ose igjennom skjermen. Skuespillerne føles også veldig godt både castet og spilt, for også de flerfoldige fortapte alkissjelene på Den Gylne Hanske-puben oppleves vel så skitne, ekle og vemmelige som Honka selv, noe som blir litt merkelig i lengden. Er det for å skildre en samfunnsklasse i Tyskland på 70-tallet, og hvor Honka er som et "produkt" av Tysklands laveste nivå? I så fall forsvinner jo Honka selv litt bort i denne haugen av fortapte ”like” sjeler. Vi vet jo også i dag godt at det ikke er slike sider ved livet som skaper en seriemorder, i så fall hadde det florert av dem i samfunnet, noe det jo ikke gjør. Så, hvor er dybdeportrettet av ham hen?

Det er med andre ord ikke i det visuelle og blant skuespillerne det skorter i denne filmen. Den Gylne Hanske oppleves da heller litt for enkel, tidvis kjedelig, utdragende og uinteressant i alt det den ikke skildrer. Her forsøkes det ikke å gå i dybden rundt hvorfor Honka dreper, annet enn å bastant fastslå at han i alkoholpåvirket tilstand blir særs voldelig og dreper. Vi får litt opplysninger om hans familie og bakgrunn, men ingenting som kan gjøre oss noe klokere på draps- og seriemorderen Fritz Honka.

Filmens fokus på det audiovisuelle ekle, avskyelige og frastøtende, gjør derfor at den oppleves konfronterende oss publikummere, som om den har som hovedagenda å teste oss for hvor lenge vi holder ut, gidder å se denne filmen. En ærlig sak det, i så fall, men som seriemorderportrett kommer den litt for mye til kort til å føles som et virkelig solid portrett.

Til slutt sitter man igjen med spørsmål som hvorfor filmen egentlig er laget... Er det fordi Honka bare er en kjent seriemorder? Hvorfor vil ikke filmen si noe mer konkret rundt motiver og mekanismer som utløser slikt i enkelte mennesker, annet enn å vise hva som faktisk skjedde? Akins visjon er derfor vanskelig å få øye på, bortsett fra alt det fæle visuelle. Vi får heller ikke særlig emosjonell kontakt med karakterene, annet enn muligens et ungt ”ubesudla” par som følges og som trolig er ment å skulle stå som sterk kontrast til alle de grelle og fortapte skitne voksne karakterene. Øvrige karakterer blir nemlig også etter hvert mer ufrivillig komiske der de sjangler, knoter, ruller og faller rundt i den begredelige leiligheten til Honka. Et ørlite snev av mørk (veldig mørk!) humor der altså, men som ikke helt veier opp tomhetsfølelsen idet filmen er slutt. Filmtekniske og visuelle kvaliteter til tross - dette blir virkelig for de veldig spesielt interesserte.