Den unge og ensomme tyske gutten Jojo bor med sin mor og har en tåpelig fantasivenn med navn Adolf Hitler. En dag oppdager han at moren gjemmer en ung jødisk jente på loftet. Jojo må etter hvert dermed konfrontere sin blinde nasjonalisme og utvikler et vennskapelig forhold med jenta.

Regissør Taika Waititis satire satt til den Andre verdenskrig er en både befriende smått unik, søt og direkte hjerteskjærende skildring av noe så sjeldent som barn, i en krigssetting. Hovedrollen spilles av unge Roman Griffin Davis som er helt nydelig i en karakter som utlyser både ungdommelig usikkerhet, lekenhet og ærlighet.

Jojos naive oppslutning til nazistene, Hitlerjugend og deres tankegang, skildres på en forholdsvis uskyldig måte hvordan unge rekrutteres og hjernevaskes, på et filmatisk enkelt nivå. Det ligger dermed mye alvor og tankevekkende gods under og mellom linjene her, selv om regissør Waititi formidler det igjennom lett humor og satiriske poeng.

Noen vil kanskje kritisere Waititi for slik å distansere seg fra krigens og nazismens virkelige grusomheter, for Jojo Rabbit føles riktig nok også som en lettvekter i denne tematikkens sammenheng. På den annen side oppleves filmen derfor også veldig mye mer tilgjengelig for flere typer publikummere, inkludert barn og ungdom (filmen har 12-årsgrense).

Videre er det også barnas side og opplevelser med grusomhetene som behandles her, og når vi nærmer oss slutten på historien, er det nærmest som om hjertet vårt brister i empati med Jojo, mye takket være en enorm fyldighet mellom linjene i hva smerte, tragedie, brutale opplevelser og ødelagt barndom angår.

Nevnte Griffin Davis (Golden Globe-nominert for rollen) er det bankende guttehjertet i sentrum med et skuespill og utstråling som går rett i fletta! Han er dog også herlig gestaltet av et knippe gode bikarakterer og skuespillere, som Scarlett Johansson (Oscar-nominert for rollen), Sam Rockwell, og Thomasin McKenzie.

Waititi selv spiller fantasivennen Hitler. Han klarer med sin film å si veldig mye sterkt, også utenom manus. Fordi hovedkarakterene er barn, sitter man som voksen og kjenner på alt det vonde de opplever, mens de heltemodig som små ”soldater” i livet forsøker å gjøre det beste utav situasjonen.

Jojo Rabbit føles derfor som en smått unik og dristig film der den i krysningen mellom krig, alvor, barn, humor og sjarm fungerer veldig godt tross vanskelig tematikk. Her er det masse rom for tanker underveis og selv om den er tidvis overtydelig og sentimental her og der, muligens også enkel i satire og humorpoeng, klarer den å berøre og engasjere på en effektiv måte. Filmatisk er den sterk i uttrykket, med en særegen stil som særlig i starten kan minne mye om Wes Anderson, og med en herlig produksjonsdesign! En liten sjarmbombe man virkelig ikke har sett særlig liknende til!