Midt oppi den rivende og brutale første verdenskrig, sendes to unge britiske soldater ut på et tilsynelatende umulig oppdrag; å krysse fiendens linjer for å overgi en livsviktig beskjed. Om den ikke kommer frem, vil alle deres soldater, inkludert den enes bror, gå rett i den sikre død.

Regissør Sam Mendes er endelig virkelig tilbake. Etter hiter og solide titler som American Beauty (1999), Road to Perdition (2002) og Bond-filmene Skyfall + Spectre (2012/2015) er det den visjonære Mendes på sitt beste som returnerer med bravur.

Det pleier å komme et par store krigsfilmer per år, sånn i snitt, de fleste forglemmelige actionfilmer eller mer tyngre dramaer. I mellom disse dukker det opp filmatiske perler som både sitter igjen på netthinnen og i hjertet, slik som de nyere titlene Dunkirk og Hacksaw Ridge. Mendes sin 1917 er til og med hakket sterkere, filmatisk teknisk, som opplevelsesmessig.

I alt fra den rene og utvistelige tittelen, som blir umulig å misforstå, til Mendes rene og fokuserte regi, er det det enkle som etterstrebes på mange måter her. Det vil si... det enkle, i det komplekse. Til å være en krig som tok hinsides mange millioner soldaters liv, er det selvsagt ikke tilfeldig at vi i store deler av handlingen følger bare én av dem.

De storslåtte slagene blir mer som et rammeverk for soldaten Schofield og hans makker Blake, som på sin ferd omgir seg med slagmarker, død, jævelskap, ødeleggelser, men sjeldent de store visuelle krigsslagene.

Misforstå ikke, for 1917 er likevel en grufull visuell skildring av den første verdenskrig, hvor kulisser og scenografi imponerer stort, enten det gjelder i gigantiske slagmarker som illustrerer det enorme bakomarbeidet som er gjort, eller i de mindre rottebefengte kjøttsårene på døde og skadde soldater.

Også må det jo selvsagt nevnes at 1917 er skutt i kun to tagninger, altså med kun ett (synlig og tydelig) klipp. Dette gjør selvsagt opplevelsen et stort hakk rikere og mektigere på så mange vis. Kameraarbeidet er på en og samme gang så svevende og sømløst dyktig gjort, men flere måpende filmteknisk utførte enkeltscener og tagninger, at man rett og slett ikke forstår hvordan dette kan være filmet.

Samtidig sitter man derfor også underveis og bruker mye tid på å tolke og tenke over nettopp slike ting, hvor man videre lurer på om det hele blir litt forstyrrende for helhetsopplevelsen. Vel... ikke noe særlig, egentlig. Det er nemlig umulig ikke å bli grepet av handling, skuespill og det audiovisuelle, og selv om vi altså titt og ofte lurer fælt på hvordan dette kameraet er ført og styrt, blir det noe paradoksalt nok ikke forstyrrende nok til å ødelegge verken realismeillusjonen eller effekten av den sterke historien.

1917 er som en kraftig blanding av Saving Privat Ryan, The Revenant, Dunkirk og Hacksaw Ridge. Men, hvor Dunkirk ikke nådde helt inn til hjerterota og der mange filmer fokuserer voldsomt på selve slagene og actionrammene, inkludert fjorårets begredelige Midway, der følges korporal Schofield fra første til siste bilderamme med et kamera om aldri viker fra ham som (med)menneskelig karakter.

I den grad 1917 blir et vitnesbyrd om dagens filmkunst, er det mye takket være kinematografien ledet av Roger Deakins arbeid som har resultert i Golden Globe-pris og én av filmens hele 10 Oscar-nominasjoner. Og selvsagt er ellers også dette en film som beviser med bravur hvor smertelig effektfull, grusomt medrivende og totalt ypperlig filmmediet kan stå i våre dager, for de som hadde mistet håpet i sausen av generisk Hollywood-film.

Dette er også en film hvor man virkelig gjør seg sine tanker om hvordan et enormt apparat har vært i sving bak kamera for at alt skal kunne filmes i én tagning! Her er det garantert også fantastisk nydelig CGI-arbeid vi som publikummere ikke har peiling på hvor, og hvor ofte, faktisk er blitt brukt. Man aner det selvsagt i tilfeller hvor éntagningsløpet avslører det, som når en døende soldat blir likbleik i løpet av et halvt minutt, mens vi i mange andre scener garantert blir ”lurt” av kompleksiteten i enkeltbilder og scener, enten det er fullstendig CGI, eller en blanding av dataarbeid og reelle kulisser, locations og sminke.

Som krigsfilm er 1917 en opplevelse som sitter som et drønn i deg innen den er ferdig. Den føles regelrett fysisk på kroppen, enten fordi man sitter og knyter nevene og musklene mens karakterene kjemper, holder pusten under vann, eller man kjemper mot tårene. Slik veves vi inn i en helt fantastisk vellykket og ambisiøs krigsskildring det er vanskelig å komme utenom når årets beste filmer skal kåres. Det er følgende også helt unødvendig å si at denne filmen skal sees på og er laget for kino, og ikke for ipaden. At noe så fælt som krig, kan bli til noe så vakkert er det med andre ord svært mange å takke for når man ser et filmatisk mesterverk som 1917.