Kompisene Toni og Paul inngår et veddemål om å klare å gi avkall på alle eiendelene sine i 100 dager. For hver dag som går, får de tilbake én gjenstand. Underveis innser de imidlertid at det eneste de ikke kan være foruten, er vennskapet deres.

Høres småkleint og forutsigbart ut, si, og riktig nok - denne tyske feelgood komedien er da også virkelig i stor grad av det lettbeinte og enkle slaget.

I regi av Florian David Fitz, som også spiller den ene av kameratene, er historien og tematikken i aller høyeste grad tidsriktig og i vinden. Fokuset på forbrukersamfunnet og vektlegging av hva som egentlig betyr noe i livene våre, er et godt utgangspunkt og tema som filmen treffer best med.

Underveis, og særlig i den første delen, skynder historien seg imidlertid såpass fort fremover at det går ut over både troverdigheten og humoren. Verst er det at starten på veddemålet mellom Paul og Anton ikke er særlig morsomt, selv om de to surrete og tåpelige barnemennene forsøker å være det aldri så mye, dog altså litt for mye.

På den gode siden utvikler historien seg til å bli mindre lettbeint komipreget til noe mer seriøst og alvorlig dramagjenkjennende. Inn kommer et kjæresteemne til den ene av karene, og han må finne frem den vosne mannen i seg, slutte med useriøst tull, tøys og materialisme, og sette andre verdier høyere i livet.

Da vokser jammen meg også troverdigheten og empatien vår overfor disse karene, samtidig som tematiske linjer også treffer bedre og viktigere enn flåsinga i starten. Legg også til at skuespillerne Fitz og Matthias Schweighöfer gir mye av seg selv (=les kjekke og veltrente kropper), ja så er for så vidt 100 Ting en helt grei underholdningsskrøne med en seriøs undertone som funker akkurat helt greit nok til at den kan anbefales en sen fredagskveld i heimen. Noe kinofilm er den nødvendigvis ikke, med mindre man på død og liv vil se vimsete men billedpene mannekropper i stor størrelse.